Kathrines verden

Bryllupsblogg

2011-02-14T11:46:00.003+01:00

Denne bloggen har fått litt lite påfyll i det siste, og jeg tror nok det kan hende at det fortsetter sånn. I tilfelle jeg begynner å blogge på nytt, kan det nok være i en annen setting, under et annet navn. Uansett kan jeg meddele at jeg og min forlovede nå blogger under annet navn:

http://brudesvein.wordpress.com

Dette er ikke noen blogg vi kommer til å bruke, annet enn i bryllupssammenheng, men det kan jo være det finnes noen som er interesserte i å ta en kikk uansett. Den er ikke ferdig, så bilder og slikt kommer etterhvert. Jeg er ikke så god på sånn wordpressblogging enda.

Så, på gjensyn, blogspot.
Hvis du har meg på en reader, eller noe sånt, så trenger du ikke slette meg enda. Det kan godt være jeg plutselig gjør et comeback ;-).

Takk til alle dere som har lest her hos meg. Det har vært utrolig kjekt, og blogging har gitt meg muligheter jeg ikke visste fantes for meg engang.

Jeg kommer aldri til å bli rik...

2010-10-26T19:41:00.003+02:00

Det er litt rart å lese artikler om hvor dårlig lønn jeg kommer til å ha i forhold til resten av Norges befolkning. Ifølge Vårt Land vil jeg ligge nest nederst på lønnsstigen (under samlet livslønn), under både sosialfag fra VGS og helsefagarbeider fra VGS. Og under teolog, faktisk.

Det går selvsagt an å videreutdanne seg. Men likevel synes jeg det er litt merkelig at videregående elever med yrkesfag kommer til å ha tjent 2 millioner mer enn det jeg kommer til å ha tjent når vi går ut i pensjonslivet samtidig.

Likevel er det ikke slik at lønn er det som betyr alt. Trivsel og interesse går nok foran, men likevel... Hva kan man si. Verden er ikke annet enn urettferdig.

Heldigvis for meg har jeg da en type som har valgt elektronikken og salgets vei (hvertfall foreløpig), som kan for oss bringe inn til livets opphold, mens jeg i min jobbhverdag kan være med å opprettholde livet til mennesker i stedet.

Valgets kval

2010-10-17T14:50:00.003+02:00

Det er litt rart å tenke på alle de tingene jeg ikke kan bli. Fordi jeg er blitt for gammel og for utdannet. Og så er jeg bare 22!

Ting jeg ikke kan bli:

Proff fotballspiller

Dette var vel egentlig aldri noen mulighet for meg, ettersom fysikken, viljen og interessene tilsier en mer sedat livsstil enn yrket krever.

Kokk

Joda, jeg kan bli hjemmekokk, men skulle jeg ville bli kokk profesjonelt sett, er det mer jobb enn det som kult er. Men jeg kjenner noen som har tatt videregående både en og to ganger, og som endte opp med fagbrev i kokk til slutt, så det går an, men så var det denne sedate livsstilen igjen, da.

Hjelpepleier

Nå har jeg rett og slett kommet så langt i livet at jeg ikke lenger kan bli hjelpepleier. Nå må jeg enten forbli pleieassistent, eller jeg må studere til jeg blir sykepleier. Mellomtingen er nå over for min del.

Ambulansepersonell/Luftambulansepersonell

Også dette er en videregående utdannelse. Og med videregående komplett, har jeg ikke lenger rett på lærlingplass. Og da får man heller ikke utdannelsen...

Men så er det mange ting jeg kan bli, da. Men de fleste av disse inneholder egentlig ordet sjef, på en eller annen måte...

Det er mest rart å tenke på. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbet som tre av de ovenforstående, men kan ikke det lenger. Men så er jeg egentlig glad for at jeg blir sykepleier. Det er bare alltid litt greit å ha muligheten til å surmule litt over valg jeg valgte bort da jeg valgte noe annet, før jeg går videre til å glede meg over alle valgene jeg valgte, da jeg valgte det jeg valgte.

Geocaching

2010-10-13T22:26:00.002+02:00

Den nye aktiviteten:

GEOCACHING

Eller, enklere sagt:

SKATTEJAKT

Da jeg var liten lagde vi en god del skattekart som vi farget brunt med både sand og tegnestifter, og som vi brant i kantene. Det trenger vi ikke gjøre lenger.

Den verdensvide aktiviteten innebærer et gps-kart, hvor man får et mål på et kart, og man skal følge retningen for å finne frem til. Ved målet vil man finne en skatt av ukjent størrelse, og en bok hvor man skriver navn og dato i. Skatten består av ting folk som har funnet plassen før, har lagt igjen. Opplegget er at hvis man vil, kan man ta en ting, og legge igjen en annen ting. Som et slags bytte.

Nå er det ikke akkurat masse verdifulle ting man finner der, men skattejakt er morsomt likevel.

Jeg og Svein Jarle fant i dag skatten gjemt i taket på en telefonkiosk. Så mange som 2000 poster finnes i bare Oslo-området! Det visste du ikke, tenker jeg, at det var så mange gjemte skatter rundt omkring. Du har helt sikkert gått forbi mange. For eksempel den som ligger gjemt utenfor Ullevål Stadion.

Dette er nok en noe nerdete aktivitet, siden den innebærer en gps, men jeg synes det er veldig kjekt likevel, jeg.

Om å seg så alt for mye i speilet

2010-10-08T14:29:00.009+02:00

Hvorfor ser alle seg så mye i speilet?

Hvorfor kan de ikke bare la kropp være kropp, og så gå ut og gjøre noe nyttig?! Noe som betyr noe for andre? Eller for en selv?

Nå er det ikke sånn at jeg mener at kroppen er uviktig. Det er dumt ikke å holde den vedlike, så man blir sittende i en stol fra man er 40 år gammel pga dårlige ledd og annet, men det er ikke for kroppens skyld man skal holde den i form! Og hvis man liker å trene, be my guest. Men la meg slippe å høre alt det maset om hvor mye de har trent, hvor fine lår de har, og hvor mye de har forbrent den siste uken. Jeg er ikke interessert.

Jeg, for min del, føler hvertfall at jeg har mye mer å komme med, dersom jeg kan bruke hodet i stedet for kroppen. Hvis jeg ikke kommer meg til samtalen, er det jo litt "lost cause", men holder jeg meg i såpass stand at jeg klarer å bevege meg fra A til B, slik at jeg kan være aktiv i sosiale settinger, klare å knyte mine egne sko, og være så fin at kjæresten/mannen min synes jeg er attraktiv, så er jeg faktisk fornøyd.

OG - jeg synes faktisk ikke dette bildet over er noe godt argument for at vanlige kropper er fine. Se hvordan hun presenterer den, da! Hun står der og gjør seg stygg - for å likne på vanlige jenter. Det vil si MEG. hun gjør seg rett og slett STYGGERE for å promotere MIN kropp.

Men jeg er faktisk ikke stygg! Jeg er faktisk fin! Ikke fordi jeg har valker, men fordi jeg er MEG.

Men men men men manly men men men

2010-10-06T18:32:00.002+02:00

Okei... Det ER en morsom serie, men SÅ morsom er den ikke...

Nå har naboen vår sett på Two and a Half Men siden kl 0100 i går kveld. Og det er ikke første gang han har kjørt maraton. Omtrent siden i sommer har vi hørt "Men men men men manly men men men" gjennom veggen når vi har lagt oss. Eller stått opp. Eller bare vært på soverommet i det hele tatt.

Dette begynte han med da han nok hadde spilt gjennom all den klassiske musikken han fikk tak i. For han hadde en periode med det og. Høy klassisk musikk som inkluderte opera. Fra tid til annen spilte han en melodi som gjorde at jeg våknet fra drømmeland, svett og anpusten, med frykt i øynene.

Men nå er det altså disse to mennene og guttungen som ljomer i veggene hos oss. Og jeg vurderer snart å ta turen innom naboen med et puslespill eller et Se&Hør, så øynene hans ikke blir mer firkantede enn de alt er...

Et livstegn

2010-10-05T12:58:00.004+02:00

Kanskje det koseligste jeg opplever, når blogging ikke lenger blir en hverdagsvane, er når noen kommenterer det, og ber meg om å blogge mer. For å skrive rett ut i intet, gir ikke særlig mye tilbake til forfatteren.

Grunnen til den relativt uhyppige bloggingen, er rett og slett at ting skjer.

Jeg har vurdert mange ganger om jeg skulle delt med mine blogglesere og resten av verdsveven min siste dag med bestemor. Mine tanker og følelser. Om tårer og gleder. Om klemmer og kjærlighet.

Og jeg har vurdert om jeg skulle skrevet noe om begravelsen hennes. Om alle de fine minnene som ble tatt frem. Om alle fremmøtte og alle blomstene.

Og jeg har også vurdert om jeg skulle skrevet litt om tiden etterpå. Hvordan livet egentlig ikke er blitt veldig forandret, sånn i hverdagen. Og hvordan det egentlig er veldig underlig, når jeg samtidig kjenner at jeg er trist over å ha mistet bestemor.

Jeg har vurdert det mange ganger. Men så er det liksom det at det er litt mitt. Det er ikke felles.

Jeg vil ikke blogge om bønnen jeg og bestemor ba sammen.

Om hvordan vi ba om at vi skulle møtes igjen.

For jeg var ikke journalist da.

Jeg var bare Kathrine.

Barnebarn.

Og lei meg.

Og glad i bestemor.

Og i bestefar.

Jeg fikk ikke med meg detaljer som hvordan blomstene luktet, eller hva slags farge det var på veggene. Jeg fikk bare med meg bestemor. Og bestefar. Og meg. Og Elisabeth.

Men jeg vil gjerne fortelle om det likevel. Ikke på nett. Men jeg vil gjerne heller fortelle om det med munnen. Ikke med fingrene. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Så jeg får fortalt den noen ganger...

Jeg har ikke vært noen hyppig blogger. Men jeg har ikke sluttet. Det er ikke det jeg har. Jeg har bare hatt en pause. En pause så jeg fikk sortert tankene mine litt, så jeg ikke angrer det jeg legger ut på nettet. En pause så jeg fikk fortalt historien noen ganger, før jeg publiserte den.

Men jeg gleder meg til fremtiden nå. Det er så mange ting å se frem til. Og da blir det kanskje mer blogging. Da blir det mer å fortelle om.

Søster Kathrine

2010-09-08T22:49:00.002+02:00

Det er lite oppdateringer for tiden. Skrivekløen har lagt seg litt, og smaken på et liv som praktisk sykepleier har virkelig tatt form.

En ting kan jeg si: Jeg trives bedre enn jeg har gjort på mange år. (Stakkars Fjellhaug, det er ikke deres feil. Noen passer bare bedre til teoretiske utdannelser enn andre. Jeg er andre.)

Sykepleien er fantastisk, og jentegjengen i klassen har alle former og farger, landsdeler og bakgrunner. Det er en herlig gjeng, og når vi alle står i våre sykepleieuniformer, ser vi så snille ut som aldri før.

Samtidig tror jeg at utdannelsens fremtidige yrke krever en viss porsjon snillhet, tålmodighet, respekt og sosiale antenner. Derfor er det kanskje heller ikke så overraskende at det er veldig lett å komme i kontakt med mennesker, som man også liker!

Nei, folkens, dette er et av mine lurere valg i livet.

Frelst

2010-07-26T22:35:00.002+02:00

Det blir mye demens-snakk i disse dager. Min nye jobb har gitt meg så mange nye perspektiv på livet. Som dette med frelsesvisshet. Har man frelsesvisshet dersom man blir helt dement? Kan man huske at man kommer til himmelen? Blir man redd for å dø, dersom man ikke husker hva skjer skjer etterpå?

Min konklusjon har blitt, i disse dager, at det kanskje ikke handler om man husker at man er frelst eller ikke. Selv om man på sine demente dager har glemt at man en gang sang bordverset, så har man like fullt sunget de - og ment det. Selv om man ikke lenger ber aftenbønn, så har man gjort det - og ment det.

Og man mente ikke å miste hukommelsen. Det var ikke intensjonen. Man skulle egentlig ønske at man husket.

Derfor tror jeg, at selv om man ikke lenger "er" kristen i sin hverdag, så er man ikke glemt hos Gud. For en gang frelst - alltid frelst.

På den andre siden

2010-07-25T18:51:00.004+02:00

Demens er en fryktelig sykdom, og Alzheimers er den vanligste formen for demens. I dag spiste jeg middag med en hardt rammet Alzheimerspasient.

"Nei... Dette var ikke så lurt... Jeg burde ikke gjort det! Nå må jeg ikke spise mer. Jeg må spare til de andre kommer hjem. Det er jo ikke så mye mat!"

Denne setningen ble gjentatt omtrent femti ganger i løpet av 30 minutter. Hun hadde én middagsposjon, og meningen var at den skulle spises. Derfor måtte jeg stadig svare at det ikke var noen som kom i dag, så maten trengte man ikke spare. Den var hennes, helt og fullt.

Det rare var at jeg etterhvert begynte å føle meg som den som var utenfor. Her var det kyr som ventet på å bli fóret, familien kom snart hjem, og huset skulle vaskes. Og her satt jeg, som en skygge i denne verden, og fortalte henne at hun ikke skulle spare noe. Det var hennes mat, for det var bare oss to som skulle spise.

Jeg fikk følelsen av at jeg var den delen av verden som bare var oppspinn. Som om jeg var den lille djevelen på skulderen som fristet henne til å spise opp all maten, som fikk henne til å sitte inne mens kyrne sto i regnet uten fór, og som fikk henne til å komme inn igjen i stedet for å gå ut og lete etter mannen - hun hadde jo ikke sett ham på mange dager!

Det er en merkelig følelse å føle seg utenfor verden. Å føle seg som en stemme i hodet til en annen. Bare ved fysisk kontakt, en klapp på ryggen eller en arm rundt skuldrene, oppdaget hun at jeg ikke bare var en stemme, men at vi begge var på samme plass. Uten armen, var jeg bare en ekstra tanke, en som skapte dårlig samvittighet ved å trigge ønsker som var upassende og egoistiske.

Det var som å være på andre siden. Dersom Sczhisofrene menneskers fantasifoster kunne fortelle oss hvordan de opplevde det å eksistere, ville de nok kanskje følt det på denne måten.

(Personen i innlegget er fiktiv, og bygger bare på tanker jeg har gjort meg i møte med demente personer)

2010-07-16T13:20:00.002+02:00

Det er få ting jeg liker så godt, som å bli invitert. I disse sommerdagene er det ikke så mange som holder til i hovedstaden, så de gangene man blir invitert, blir da enda viktigere.

Her en dag ringte det på døren. Jeg skjønte ikke noe, og Svein Jarle skjønte enda mindre. Jeg trodde det var en Jehovas vitne som kom på døren, for det har hendt at det har vært det før (det er ikke så mange som kommer uanmeldt lengre - noe jeg egentlig synes er litt synt), men så var det Roger! Det ble en heftig rydding gjort unna på tre minutter (tiden det tar fra man går inn døren nede, til man er utenfor døren oppe, dersom man tar trappene), og Roger ble mottatt med åpne armer - håper jeg. Han er forresten grunnen til at vi dagen etterpå fikk satt igang litt større ryddeprosjekt, som også involverte litt vasking.

I går hadde jeg og Svein Jarle vår første "offisielle" oppgave som forlovede. Onkel Gunnar og tante Kristin hadde invitert oss med ut på restaurant for å feire begivenheten, og som alltid er dette veldig koselig. Som fattige studenter har vi ikke noe særlig råd til å skulle dra på restaurant, og hvertfall ikke på Aker brygge, så snille onkler og tanter er gode å ha, og settes utrolig stor pris på (både selskapet og initiativet).

Under middagen kom det frem at tante Turid og Jon skulle komme til Oslo, etter en ferietur lengre nord, og vi ble da med hjem til onkel Gunnar og tante Kristin for å hilse på, der og. Det ble en sein og hyggelig kveld.

Jeg liker veldig godt å bli invitert. På sommeren er det ikke så mange å være sammen med i Oslo, så da teller gangene mye. Det er på sommeren jeg merker at jeg setter utrolig pris på å være sammen med mennesker.

Bleieskiftarbeider

2010-07-10T17:00:00.002+02:00

Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å jobbe på gamlehjem. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg ikke skulle det. Ikke skulle jeg bli sykepleier heller.

Men så har det seg slik, da, at jeg rett og slett synes det er utrolig koselig å steke vafler en lørdag formiddag, til en gjeng som har glemt at de gav kompliment for god vaffel, så de gir det en gang til. Jeg synes det er utrolig koselig å hjelpe en gammel dame, som blir mer enn fornøyd når jeg forteller henne at hun må på do, for det hadde hun sannelig glemt. Og jeg synes, ikke minst, at det er deilig å komme hjem fra en dag på jobb - sliten i føttene, men med en følelse av at jeg har vært til nytte.

4. juli ble det bestemt.

2010-07-05T13:33:00.001+02:00

Svein Jarle og Kathrine skal gifte seg.

Skummelt...

Og trygt.

Mest trygt.

Som fiffen for en dag

2010-06-23T16:46:00.004+02:00

Til jul fikk jeg spa-dag av Svein Jarle, men jeg har ikke hatt verken tid eller anledning til å bruke den (den kan jo ikke bare presses mellom to andre gjøremål! Her må det dedikasjon til, og gjerne litt ro i sjelen), derfor har jeg heller ikke brukt den. Men plutselig bød den perfekte anledningen seg: Jeg har akkurat fått meg en bachelor i teologi (med andre ord er jeg ferdig på Fjellhaug), og jeg har akkurat avsluttet min tid i Normisjon (dvs at jeg i to uker strengt talt er jobb-løs). Disse to neste ukene av mitt liv vil jeg dermed, siden jeg verken har skole eller jobb å ta hensyn til, dedikere til meg, meg og meg. Og Svein Jarle og familien i Grimstad og bestemor og bestefar og litt svigerforeldre og sånt. Men mest meg.

Her er min historie om Spa-dag. For de som ikke har gjort det før, kan jeg si at det var deilig, avslappende, litt vanskelig, og utrolig luksus! Når man ikke er særlig rik, er det kult å kunne menge seg litt med fiffen, selv om man egentlig ikke har noe der å gjøre, en gang iblant.

Min "time" begynte 12:15. Derfor var jeg der litt før 12. Man vet aldri hva slags forberedelser fiffen har før de skal slappe av.
Jeg ble først litt overrasket over at jeg skulle ned i jorda, men dette var bare en begynnelse. Etter denne trappen var det en vindeltrapp som gikk kanskje... tre etasjer ned i jorda. Men der nede var det sannelig stort! Jeg vet ikke om det egentlig er noen symbolikk i dette... Det kan jo være en advarsel for oss kristne, men jeg tok i tilfelle ikke hintet. Jeg bare gikk rett ned.

Vel inne ble jeg hjertelig mottatt, før jeg fikk bestille meg lunchen jeg ville spise i dag. Deretter ble jeg vist rundt på fasilitetene, før jeg ble vist inn i garderoben, hvor jeg fikk eget skap hvor det alt hang en badekåpe, samt tøfler, til meg. Dette har jeg da vandret rundt i i hele dag.

Til og med skifterommet var luksus. Man kunne gjemme seg bak skiftegardiner, hvis man ville. Disse tror jeg er laget av samme stoff som en del brudekjoler. Det var både tyll, tjukt stoff, og tynt stoff, og føltes som en ballkjole. Dette var hvertfall ikke noe dusjforheng, nei.

Og der hadde jeg fått på meg badekåpen, ja.

Første behandling var ansiktsbehandling. Det var 75 minutter med rens, "peel" og fuktighetskrem, samt varme håndklær. Øynene mine var lukket nesten hele tiden, for jeg hadde stadig noen bomullsdotter med noe vått på oppå øyelokkene mine. Likevel var det pyntet med levende lys og roser der inne. High class!

Nå som jeg var myk og ren i ansiktet, var det på tide med lunch. Det var godt utvalg, og jeg tok det han bak disken anbefalte. Kyllingsalat. Den var rett og slett kjempegod! Altså, salaten i seg selv var ikke noe spesielt med. Det var jo helt normale ting, men jeg tror de må ha vokst opp i hagen bak huset eller noe, for det er de ferskeste råvarene jeg har vært borti, tror jeg. Alt bare knaste og knaste.

Etter en liten lunchpause var det på tide å gå tilbake til arbeidet. Her ser man en hvilestol og en pynt ved siden av, som er masse masse stein. Der kan man f eks gå rundt og rundt, for det blir som en fotmassasje. Jeg prøvde ikke det, da, for det satte seg en mann i en av stolene ved siden av, og jeg ville ikke sprade rundt i min badekåpe med nesten ingen klær under foran han når han skulle slappe av...

Jeg satte meg heller i jacuzzien (boblebad). Den holder 38 grader, mens bassenget "bare" har 31. Da jeg ble vist rundt, beklaget resepsjonisten at bassenglengden ikke var noe lang. Men det hadde de likevel tenkt på, for på veggen ved siden av jacuzzien var det to knapper - en til å skru på bobler i jacuzzien, og en til å skru på strøm i vannet i bassenget. Så får man tatt noen tak ekstra per runde, da.

Til sist hadde jeg en 90 minutters kroppsmassasje. Han het Mohammed, han massøren der, og var egentlig fra Egypt, men det er en annen historie.

Halv fem var jeg på vei ut døren, etter fire og en halv time med fantastisk high class jåleri og deiligheter. Likevel må jeg nok si at jeg ikke kommer til å bli noen fiff med det første. Å åpne dører på slike plasser trenger mer IQ enn det jeg er utstyrt med, hvertfall, så hvis fiffen=mensa, så tror jeg heller jeg holder meg til vanlig bad, men du verden så gøy det er å late som.

Konklusjonen er: Spa dag var (unnskyld alle dere andre) den beste julegaven jeg har fått. Jeg tror sannelig jeg må få Svein Jarle til å bli noe rikt noe (for for meg er jo løpet kjørt... Jeg blir jo sykepleier!), for jeg vil gjerne bli en del av fiffen litt oftere.

En ny tid i nye sko

2010-06-22T19:53:00.006+02:00

Da var siste dag som ansatt i Normisjon over. Med litt glede og litt vemod dro jeg fra Linstowsgate 3, og det ble det til at jeg måtte ut på trøsteshopping, som endte opp med en is-pustepause utenfor Stortinget.

Tiden i Normisjon har vært noe helt annet enn alt annet. Kontorarbeid er ikke særlig praktisk, bortsett fra de gangene man må tenke praktisk - men det er likevel ikke det samme. Å skulle tenke praktisk i teorien er egentlig håpløst, spør du meg.

Det jeg har kommet frem til i løpet av disse siste to årene, er at Normisjon er en fantastisk arbeidsplass, med utrolig mange gode kolleger, koselige kaffepauser og gode luncher fra "hjørnet". Jeg kommer til å savne det.

Nå gjør jeg meg klar for en tilværelse som sykepleierassistent og sykepleierstudent. Jeg tror det blir fint. Jeg er klar for å gjøre litt mer praktiske ting, og jeg har til og med skaffet meg nye sko til uniformen min! Er de ikke kule??

2010-06-10T22:34:00.003+02:00

I dag ble en kompis 25 år. Jeg er glad jeg fortsatt bare er 22. Jeg er sykepleier når jeg er 25. Ikke verst!

I dag, når jeg er 22, er jeg likevel blitt ungkarskvinne (bacholor) i teologi. En periode er over, og jeg gleder meg til en ny en. Den begynner alt i morgen, med min første opplæringsvakt på Cathinka Guldberg-senteret. Jeg kan ikke si jeg er veldig trist over at Fjellhaugtiden er over. Det var gøy så lenge det varte, men jeg er klar for nyheter. Jeg vil jo være et stadig tilbakevendende fenomen på Fjellhaug så lenge Svein Jarle er der.

Min store lillebror

2010-06-03T10:14:00.007+02:00

Mai har vært en særdeles travel måned. Dette har vært tydlig også på bloggen min. Oppdateringene har blitt skjeldne, og jeg har ikke rukket stort annet enn å pendle mellom jobb, skole, barnedåp og konfirmasjoner. Juni ønskes dermed mer enn hjertlig velkommen.

Som mitt første blogginnlegg denne måneden, tenkte jeg at jeg skulle gi en liten smakebit av konfirmasjon, til de som ikke kom til å være sammen med oss den dagen. Det var tross alt min yngste bror, og den siste ÅgeLøsnesløkk som ble konfirmert.

Alle bilder er forresten tatt av Svein Jarle

Med ansiktet vendt fremover...

2010-05-25T18:31:00.003+02:00

Da er mine dager talte (sånn i Fjellhaug- og Normisjonssammenheng), og jeg har hele fire skoledager igjen som Fjellhaug-student. Det er jo selvsagt en del fridager mellom disse, når jeg sier at jeg ikke slutter før 10. juni, men fire skoledager er det altså.

Samtidig renner sanden i Normisjonsglasset mitt ut, og jeg har 10 dager igjen ved pulten min, på kontoret mitt.

Det er litt trist å slutte, uansett hvordan man snur og vender på det. Plutselig er jeg ikke lenger teologistudent, og plutselig sitter jeg ikke på hovedkontoret til en av Norges misjonsorganisasjoner. Plutselig skal jeg begynne på nytt, og plutselig skal jeg faktisk gjøre noe helt annet!

Jeg gleder meg til å bli sykepleier. Jeg tror jeg kan trives med det. Jeg gleder meg til å bli pleieassistent også. Det blir jeg jo tross alt først. Det blir jeg allerede i begynnelsen av juli.

Det er ganske lenge siden nå...

2010-05-13T11:28:00.003+02:00

Det slo meg i går - det er ikke rart vi sover dårlig om nettene nå. Vi har nemlig ikke vasket leiligheten siden FEBRUAR!

Vi vasket ganske grundig da, da.

Men så dro jeg til Peru.

Og så dro Elisabeth til USA.

Og så kom jeg hjem og tilkalte hjelp.

Og Elisabeth ble askefast, og jeg var travel med å flytte ting fra kjøkkenet til stua.

Nå er det ikke plass til å vaske.

Heldigvis kommer det snekkere 18. mai for å bli ferdige med gulvet. Hvor lang tid det tar, det vet jeg ikke.

Men jeg er hvertfall glad for at blåsemaskinen er tatt vekk, for den lagde et jevnt sig av sementstøv som nå ligger over hele leiligheten, og som og har "sigd" mens vi har sovet.

Elisabeth har hostet i ett sett de siste to ukene. Nå er jeg trøtt. For jeg hoster og...

Lyspunktene i livet er likevel mye større enn litt støv-mørkepunkt og konstant hosting.

Jeg har nemlig fått meg fast jobb fra og med juli, og videre ut i høsten. Dette er på Cathinka Guldberg-senteret, på demensavdelingen på sykehjemmet. Og jeg GLEDER meg!

Ellers er det snart sommer, og da skal jeg være kjøkkensjef på LS i Tromsø. Tenk det?! Kjøkkensjef!

I tillegg har jeg verdens søteste niese, som blir døpt om to uker, og uken etter blir den fineste minstebroren konfirmert med en heidundranes fest, før fetter Sverre blir konfirmert 24 timer etterpå.

Ja, livet kan være veldig bra, selv om man står litt uten leilighet, men med byggeplass. Spørsmålet blir bare hvor jeg skal få til å stryke og vaske skjorte til 17. mai...

Nye tider

2010-05-03T21:54:00.003+02:00

Jeg har hatt min tid som bonde, men det ble bare "so before my trip to Peru". Nå er det noe nytt i livet som gjelder.

Grisene har stjålet fuglenes egg, og nå er det straff i vente. God bruk av tid? Nja, omtrent på linje med farmville. Men alle kan vel ha bruk for en meningsløs aktivitet fra tid til annet, ikke sant ;-)?

Ja, det GÅR an å kjede seg så mye...

2010-04-27T22:53:00.004+02:00

Det er noe med det. Når de andre drar, blir man sittende på facebook.

Nå har det seg slik at jeg, i all muggen, har flyktet til Fjellhaug for en stund. Jeg bor nå på det for øyeblikket ledige rommet til Svein Jarle, slik at snekkerne kan komme når de vil, uten å støte på meg i håndkle. Slike pinlige situasjoner vil vi ikke ha (igjen).

Men uansett er det nå engang slik at når man verken er hjemme eller har venner, så blir det mye tid på data. Noen ganger er dette bra, andre ganger er dette dårlig. Til nå har det egentlig vært bra, for det har resultert i at jeg har blitt ferdig med en oppgave før tiden, samt at jeg har fått en ti-tjue nye facebook-venner, samt hundrevis av nye oppdateringer.

Heldigvis kommer min kjære Askepott hjem i morgen, og da blir det nok fest på soveromsgulvet, tenker jeg. Dersom de ikke har plassert kjøkkenskapene utover hele gulvet, da. MEN! Dersom de ikke har gjort det, blir det nemlig piknik på soveromsgolvet. Det er nemlig det vi pleier å gjøre når vi pusser opp kjøkkenet.

Hører dere det?

Når vi PLEIER å pusse opp kjøkkenet!

Ikke verst at man har et slikt forhold til oppussing av leilighet!

For de som lurer på hvorfor jeg egentlig skrev blogginnlegg denne gangen, var det for å vise hvor lavt man synker når man ikke har mye annet å gjøre over flere dager...

Det ekleste golvet JEG har sett, hvertfall...

2010-04-25T22:41:00.003+02:00

Her er mitt kjøkkengulv. Dette er hvorfor det skal byttes. I morgen, helst.

Så nå er ikke tiden for å komme på besøk, for hele kjøkkenet står igjen, som i september, i stua... Og etterhvert tipper jeg vi får kjøkkeninnredning på soverommet, for det er nemlig ikke plass til det noen andre plasser.

Hurra for fukt under gulvet!

Min nye venn Malle

2010-04-22T15:49:00.003+02:00

Dette er min nye venn Malle. Han har flyttet inn i den 55L store leiligheten til de to andre, Michael Jackson og Fish with no name. Han skal være vaktmester.

Jeg slapp ham uti, og siden har jeg ikke sett ham. Enten jobber han, eller så døde han av fortvilelse over hvor mye alger det var til ham. Jeg håper på det første.

Jeg tror jeg og Malle kan bli gode venner.

Back in business

2010-04-21T17:26:00.006+02:00

Det er noe med det å komme hjem. Plutselig blir livet så deilig vanlig. Trangen til å fortelle hva som skjer, blir mindre, og lysten til å ha privatliv blir større. Dermed blir også bloggen forsømt.

Nå har det seg likevel sånn at jeg på slutten av Peru-turen gikk tom for plass på datamaskinen, og måtte nøye meg med å ha bilder liggende på kameraet. Dermed ble det heller ingen bilder på blogg. Jeg tenkte jeg skulle legge ut et par siste bilder, før jeg sier meg ferdig med min tur i Peru, og fortsetter mitt liv i Norge.

Machu Picchu

In the jungle

Petter edderkopp

Presidentens hybel, Lima

Strykejernet, New York

Så var jeg da hjemme i Oslo igjen, og finner ut at gulvet på kjøkkenet etter seks måneder ikke lenger er verdt at jeg står på det. Derfor bytter vi det ut. Nytt golv i september og nytt gulv igjen i mai er sannelig ikke verst. Her går vi nok for mye...

2010-04-12T00:57:00.005+02:00

Da var det faktisk bare én natt igjen i Peru. Litt vemodig, men og veldig deilig. Det er greit å være på ferie, men vi har jo også mennesker i Norge vi har savnet underveis. Det har blitt en del minutter i telefon for noen av oss.

De siste døgnene har vi vært internettløse. Et av disse tilbrakte vi ved foten av Machu Picchu, og to andre i Perus regnskog. Med fuglesang og gresshoppespilling satt vi under stjernene, uten mulighet til å oppdatere verken den ene eller den andre - der var det verken internett eller mobiltelefondekning.

Men man har vel ikke vondt av å oppleve "stillhet" av og til heller?!

Nå har det seg sånn at det har blitt en del bilder og film på denne turen, og jeg har rett og slett nå klart å fylle opp datamaskinen min. Dermed blir det heller ikke bilder på denne bloggen, hvertfall ikke bilder tatt med mitt kamera fra min hånd. Men et bilde av Machu Picchu kan man alltids legge ved. Det er jo faktisk sånn det ser ut, enten det er jeg eller noen internett-folk som har tatt det.

Machu Picchu:

Bratt

Majestetisk

Utrolig meningsløs plass å bygge by (for meg som ikke er Pacha Mama (moder jord)-tilbeder)

Jungelen:

Svett

"Lydete"

Favorittplassen i Peru så langt

Nå er det bare et par døgn til jeg er tilbake til Norge. I løpet av turen har det vært jevnlig kontakt med en person i hjemlandet, og jeg gleder meg veldig til å se ham igjen. Det er ganske lenge å være borte fem uker, men fem uker er heller ikke evig. Plutselig er turen over, og vi tres amigos skal skilles, om ikke for godt, så hvertfall for helgen. Sammen har vi opplevd mye.

Det har vært en fantastisk tur, men neste gang tror jeg at jeg tar med meg Svein Jarle. Da kan jeg være her av hele mitt hjerte.

Jesu død og oppstandelse

2010-04-05T07:12:00.004+02:00

Melding til Anita: Mannen din har snart snurrebart. Det er ikke veldig pent.

Påskefeiring i Peru

Mens Jesus ble båret på viktige menneskers skuldre, sto byen med levende lys i hendene for å minnes Jesu smerte og lidelse. Vi var i Juliaca, en heller "luguber" del av Peru, men Jesus var sannelig ikke dårligere her enn andre plasser. Han lå nå der, skadet og lidende, i glassboksen sin.

Påskelørdag var vi ikke veldig opptatte med parader. Hver dag denne uken har det vært parader, men denne gangen tok vi oss heller en safari-tur. Det er ingen løver eller sebraer å se på veiene i Peru, men jeg og Svenni gikk på flamingo-jakt, med kamera, da vi passerte et tjern.

Det er heller ikke noen elger å passe seg for, men lamaer er det nok av.
Det er tre forskjellige typer lama i Peru. Her er alpakka...
... og her er noe vi kalte "tynn-lama", fordi vi ikke visste hva de het. Men disse er ikke lov å ha i fangenskap, og det er disse som har den beste ullen.

Påskemorgen slukker sorgen. Her står fire dåpsbarn klare for å døpes. Ellers i byen var det ikke noe særlig som skjedde, bortsett fra en Judas eller to som ble sprengt litt rundt forbi i seks-tiden. Det var for tidlig for trøtte studenter, og vi lever med at vi bare vet at dette skjer.

Vi hadde vårt påskemåltid på ZigZag, den beste restauranten (ifølge oss) i Arequipa. Vi har vært her en del ganger nå, og vi fikk ikke sitte på vårt faste bord, men maten var like god. For å ha litt påskefeiring, ble det påskelam(a) på meg. Vi har jo ikke engang sunget påskemorgen, annet enn i dusjen.

Nei, påskedag i Peru er nok ikke noe å skryte av. Ingen Kvikklunch, ingen appelsiner, ingen snø, og ikke noe tomt kors. Dvs, ikke noe kors i det hele tatt. Men jeg håper de har tatt ham ut av kisten, hvertfall...?

Christo Blanco

2010-04-04T03:22:00.002+02:00

Langfredag er dagen sin. Kl 0300 begynner det, og folk begynner å bestige Christo Blanco i Juliaca, for å be Jesus, som står der oppe, om tilgivelse, før han dør på korset på kvelden.

Juliaca ligger gode 3800moh, og luften består av 40% mindre oksygen enn ved havnivå. Det merkes. Mens gutten i familien Hovda springer opp til Jesus på 7 minutter og noen sekunder, brukte jeg nærmere 45 minutter.

Med velsignelsen på plass, går man påsken i møte her i Peru. Senere på dagen lå Jesus i kiste, båret av kardinaler og andre prestefolk, før han ble ført inn i kirken.

Søndag morgen blir hevnen søt. Da blir "Judas" (en figur av papp og annet) hengt opp i et tre, og sprengt, etter en politisk satire, der også en eller annen viktig figur i de sosiale kretser får tittelen "årets Judas". Dette skjer tidlig på morgenen, så tidlig at det nok blir uaktuelt for trøtte nordmenn å møte opp for å se, men mange peruanere kommer for å høre på.

Siv-øyene og Taquile

2010-04-01T06:58:00.002+02:00

Slik lever dei der! Dette er siv-øyene. Her bor det omtrent 1600 mennesker i slike hytter. De lever av turisme, og driver ellers med å bygge på øyene sine med nye strå. Hvis ikke synker de.
Her bor familier, og her lever de godt. Dersom det blir uenigheter, kan heller sjefen på øya sage av den delen av øya der bråkemakeren har huset sitt, så kan han heller seile sin egen sjø, til han tar til vettet, sier unnskyld, og blir igjen tatt inn i varmen. Da kan de bare binde hans lille øy inn i hullet han etterlot seg, og så er alt som før igjen.
Her sitter en liten gutt på en stråbenk, på strågulvet, og spiser strå, som de bruker som både frukt og grønnsak.
Vi fikk kjøre i sivbåt!

Så dro vi til Taquile-øya. Her bor det en liten gjeng med peruanere som lever meget enkelt, uten verken vei, fremkomstmidler, elektrisitet eller andre dyr enn ku/okse og sau. Her sitter en fyr og ser på at vi kommer i land fra båten.
To tradisjonelle Taquile-fyrer.
En tradisjonell ugift Taqule-jente som danser for oss. Ugift, fordi ho har fargerike dusker. Hadde de vært mørke i fargen, hadde ho vært gift. Da kunne hun forresten også trekke sjalet litt lengre bak.
En Taquile-mann strikker. Taquile-håndtverket er faktisk til og med anerkjent av UNESCO, på grunn av dets kvalitet og "vakkerhet"...?
Litt Titicaca-sjø, og litt jorde, på Taquile-øya.

Vi har det ganske bra, men jeg har fått prøvd høydesyke her oppe i høyden. Vi er nesten på 4000 moh nå, og aspirinen har gått ned på høykant for min del. De to andre har visst ikke merket noe. I morgen går turen til Juliaca, hvor vi skal overnatte hvertfall én natt. Jeg håper på å få se en kristus-statue snart. Det kan bli spennende.

Ellers driver disse peruanerne med stadig nye påske-parader. Jeg gidder ikke legge ut bilder av alle, for de er så og si like. Jesus lider, og Maria griner. Dersom det skjer noen forandringer i løpet av påsken, skal jeg heller oppdatere dere.

Påskefeiring i Peru

2010-03-31T05:09:00.006+02:00

Påskefering i Peru består ikke av kvikklunch, appelsiner og ski. Det består av parader. Parader opp, og parader ned. Taler, figurer, korps og ting onkring kirke. Ikke nødvendigvis gudstjeneste, men hvertfall en eller annen dings en prest velsigner, slik at man kanskje får en ny jobb, flinke barn, mat hver dag eller hell og lykke. Så bærer man denne dingsen med seg på den plassen den passer. Nesten alle taxi-sjåfører har et bilde av jomfru Maria hengende i frontvinduet, f eks.

Jesus blir aldri fremstilt som seirende i dette landet, virker det som. Han er alltid blodig, forferdelig og fortapt. Som vist her. Dette er en av flåtene i paraden.
Her er en flåte til, i folkemengden, og en taler står foran (eller bak stolpen i bildet) og holder en tale på spansk. Om hva er uvisst, men han snakket hvertfall mye. Folk hadde levende lys i hendene, som de hadde kjøpt av forskjellige gateselgere, og mange hadde gress/stråkors, eller en "dings", som de hadde fått velsignelse over.

Vi endte til slutt opp på favoritt-restauranten vår, ZigZag. Vi har nå vært der tre ganger i løpet av tre uker, og betjeningen kjente oss igjen denne gangen. Svenni har falt for struts, og er like gira hver gang han får mat.
Jeg har blitt veldig glad i lama, på alle mulige måter, og har her på meg en lamagenser, uten lamamønster, men med "teppekant". Veldig bra med så mye ulltøy! Særlig her hvor snitt-temperaturen ligger på sikkert 25 grader året rundt.

Og så meg og Kristin til slutt.

Palmesøndag

2010-03-29T06:48:00.003+02:00

Palmesøndag i Peru er noe annerledes enn i Norge. Fordi katolisismen her er en såpass god miks av naturreligiøsitet og kristendom, kan du få kjøpt diverse palmesøndageffekter i dag, som f. eks. en liten Jesus på et kors, et kors av palmeblader med et bilde av jomfru Maria på, eller linknende. Disse kan du da ta med til en sjaman eller en prest, som vil velsigne det, og dette vil da bringe deg lykke. Så kan du vel kanskje ha det i en blomstervase eller legge det i en skuff eller noe, og så vil det virke, hvertfall til det visner. Koster omtrent 40 kroner for litt lykke nå til dags.

Ellers var vi i kirken i dag, og sang igjen. Vi må utvide reporoaret vårt litt.

Her er bilde av stedlig representant for NLM Peru, Geirmund, og to elever på SETELA, den teologiske snart kanskje universitet skolen i Arequipa, drevet av NLM. Peruanere er ikke så høye... Men det er normenn.

Vi har også spilt fotball med SETELA-elevene. Det er ganske slitsomt å løpe, når man har dårlig kondis på 0 moh, og så plutselig skal løpe på godt og vel 2400 moh. Vi er faktisk høyere enn Galhøpiggen der vi er nå.

TIl slutt vil jeg bare informere om at jeg har spist marsvin, og kommer nok ikke til å gjøre det igjen. Det er ikke vondt, men jeg vil heller ha noe annet. Det smaker frityr, og veldig feit kylling uten sånne "kyllingkjøtt-tråder"...? Dessuten er det fryktelig masse bein. Nei, hvorfor de absolutt skal spise marsvin, når de heller kan spise struts, det skjønner jeg ikke.

Jeg klarte å legge ut filmer likevel!!

2010-03-25T21:54:00.004+01:00

Taxitur på landet i Peru

Svenni bader

Omvisning på leirplassen

Ved stillehavet - noen dagers oppdatering i en sleng

2010-03-24T22:33:00.008+01:00

En kolibri-fugl. Massevis av de, men veldig vanskelig å få tatt bilde av i action...

Først en liten hilsen til familien Redse og familien Zimsen. Hyggelig at dere også følger med her.

Så noen bilder og litt tekst fra oppholdet vårt ved stillehavet. Jeg prøvde å legge inn filmer og, men youtube ville ikke ha de denne gangen... Teit...

Iglesia Lutherana Evangelica de Peru hadde generalforsamling, med valg av nye styremedlemmer, osv, fra fredag til søndag. Det er ikke så veldig mye å si, egentlig, bortsett fra at generalforsamlinger er noe mer omstendelig her enn i Norge, og at maten er noe mer... "inkluderende" her enn i Norge. Jeg er ikke veldig begeistret for kyllingføtter i suppen, blant annet, men når forretten er minst like stor som hovedretten, går det faktisk an å velge og vrake litt av hva man spiser. Man klarer uansett ikke å spise alt, når man er normann. Peruanerne klarer det uten å blunke, da.

Ellers kan jeg si at dagene etter generalforsamlingen har inneholdt mye bading i store bølger, solbrenthet, taxiturer, spansk improvisasjon og lite planlegging. Vi fikk nemlig oppleve misjonærferie mandag og tirsdag, noe som var veldig deilig for oss studenter som sliter og strever her nede i disse peruanske trakter. Ja, ferie er jo godt uansett, da.

Et peruansk ektepar soler seg på stranden

Kristin vil være senorita...

... og det vil Svenni og.

Svenni skal ut og bade

Badeender

2010-03-18T23:18:00.002+01:00

De neste dagene kommer vi til å tilbringe på et av misjonens leirsteder ved Stillehavet. Dermed har vi ikke internett, og heller ikke mulighet til å oppdatere bloggen. Bilder og diverse annet vil nok heller komme når vi kommer tilbake.

Besøk på klosteret

2010-03-18T06:16:00.004+01:00

En dame som selger dukker. Hun sitter på gaten utenfor klosteret.

Det er ekstremt mange duer på plassen utenfor den store kirken ved siden av klosteret. Kristin prøvde å løpe gjennom fugleflokken så de skulle fly avgårde, men hun måtte slutte, for hun var redd hun skulle tråkke på de. De er så tamme...

Kristin i en trapp inne i klosteret. Legg merke til fargene på veggene. Som om man kunne la være!

Svenni skal ta gruppefoto... Noget spesiell stil...

Vi har, i løpet av den lille uke i Arequipa hatt to dager med regn. Det er ganske mye, siden det i løpet av regntiden totalt, som har vært siden november, og som slutter nå, har regnet tre dager.

Her er et opptak fra et av rommene i klosteret. Som dere ser, er det ganske mørkt, men det er god akustikk. Vi sang i alle rommene som var sangverdige, og dette var det beste rommet.

Kristin er førstestemme, jeg altstemme, og Svenni tenor. Så vet dere det.

Lamagenser og flambering av iskrem

2010-03-17T04:56:00.001+01:00

Damer som lager dukker som de skal selge på gata

Min nye lama-genser

Flambering av iskrem, på byens beste restaurant. Middag+dessert=140kr.

Ellers har vi besøkt en venninne av Juanita (en veldig godt bevart mumie fra 1400-tallet, et offer til jordguden Pachamama) i dag. Juanita selv var på restaurering på USA, men venninna var nesten like pen.

Inca-ritualer for ofring er veldig spesielt, og det at mennesker her i Peru fortsatt driver med menneskeofring er ganske spesielt, med tanke på at man kaller det et kristent/katolsk land. I tillegg har omtrent alle taxi-sjåfører et klistremerke av enten Maria eller Jesus, slik at bilen deres er velsignet. Ganske spesielt...

Her på toppen ser du to kors. Dette er ikke kristent. Dette er offerplass til Pachamama - Moder jord. Bare i kristen drakt...

Arequipa

2010-03-16T05:24:00.004+01:00

Se film av at vi lander i Arequipa her.

Nå er vi da altså i Arequipa. Dette er en meget tørr del av Peru, og i regntiden, som varte fra omtrent november til nå nettopp, regnet det hele tre dager. Nå kommer det nok ikke til å regne noe særlig frem til november igjen. Tørre greier.

Slik lever dei der...

Likevel er det noen lyspunkt i tørrheten. Noen plasser har de vannet, og der har de da tilfeldigvis også bygd opp hotell, eller en golfbane. Det er her vi kamperer disse dagene. Første natt i Arequipa ble tilbrakt på hotell, hvor alle NLMs misjonærer, pluss noen danske misjonærer, holdt til for natten. Vi kom nemlig akkurat til misjonærkonferansen.

En misjonærkonferanse er en konferanse hvor arbeidet i det aktuelle landet blir diskutert, men nesten like viktig, alle får være sammen, og utveksle erfaringer, oppmuntringer, problemer og gleder. Derfor begynte konferansen med et døgn på hotell, hvor god mat, leker, kake, og møter var en viktig del av opplegget. Ellers er sol og bading stikkord, og selv om jeg ikke badet, har jeg fine, røde streker over hele overkroppen, og det ser egentlig ut som om jeg har singlet på, selv når jeg ikke har det.

Misti, den kanskje mest kjente vulkanen i Arequipa, eller kanskje til og med Peru. Den er synlig fra over alt i Arequipa, og strekker seg til hele 5822 moh. Den er ikke lenger aktiv.

Fra mandag til tirsdag er det misjonskonferanse i sitt egentlige formål som er underholdningen. Lange innlegg, engasjerte misjonærer, og peruanske pastorer snakker om ting vi ikke kan noe om på et språk vi ikke skjønner, så tolk og debriefing er viktige elementer disse dager.

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg, Kristin og Svenni har vært på sight seeing i byen, og blant annet spist is, drukket Inca Kola, og sett fine bygninger, samt et kjempestort forsøk på Obs!. Det er nok mer ferie min stil. I tillegg får jeg stadig testet spansken min, og jeg oppdager stadig at jeg, som trodde jeg var bittelitt god, men ikke veldig, faktisk er såpass god at jeg uten problemer kan handle i butikk, betale taxisjåfører som ikke er fornøyde med krøllete og slitte papirlapper, og ellers snakke litt med disse ikke-engelsktalende peruanerne.

Eneste jeg nok kunne ønsket meg nå, var at Svein Jarle kunne vært her. Heldigvis finnes det internett, og dermed både Skype og MSN - begge med video og lyd. Så selv om jeg på andre siden av verden, føles det ikke som om vi er langt fra hverandre.

Lima!

2010-03-13T07:04:00.003+01:00

Da, folkens, befinner vi oss i Peru. Endelig. Etter mye om og men kom vi endelig frem.

Natten i København var egentlig veldig deilig, og da flyturen i dag var enormt lang, gjorde det egentlig ingenting med en liten hotellnatt før vi skulle ut på tur. Dagen i dag var likevel ikke helt som den skulle, selv om vi endte opp i Peru til slutt.

Flyet i går ble kansellert, mens flyet i dag var to timer forsinket til avgang. Det var noe upraktisk for oss, som bare hadde to og en halv time i New York orginalt. Heldigvis har fly også et toppgir, så vi ble bare forsinket med en time og et kvarter. En time og et kvarter på en flyplass er likevel ikke veldig mye, og særlig når det er USA det er snakk om.

Løsningen ble natt på hotell i New York - trodde vi. Helt til det viste seg at hele flyplassen var snudd på hodet for at vi som hadde korresponderende fly skulle rekke det. Dermed endte vi opp først i alle køer, og rakk til og med å vente på gaten, mens vi spiste en McDonalds-is, for å kunne boarde. Dette var nok tidenes enkleste ankomst USA.

Ellers kan man ikke si stort om Peru. Her er det mørkt, varmt og klamt, og foreløpig har vi ikke gjort annet enn å kaste oss på sengene, vaske oss litt i fjeset, og logget oss på internett.

Jo, en ting vi har gjort. Vi har alle fått nye telefoner. På flyplassen i Peru kan du nemlig leie telefon for $10 den tiden du er i Peru. Så betaler du det du har brukt når du drar. Genialt for oss som kanskje kommer itl å ringe litt. Ulempen er at du ikke kan sende melding, men man kan motta melding, og det gratis - i motsetning til med den norske telefonen. Så dette var en gledelig overraskelse.

I morgen går turen videre til Arequipa, og vår kjære Andreas Bakke, misjonær en eller annen plass her i Peru, og Svein Jarle, Norge, har styrt veldig for oss, siden vi har vært så usikre på ankomsten. Mens vi satt og ventet på avgang i København, satt Svein Jarle og skrev "heads up"-mail til Andreas, siden vi var internettløse, og da vi rakk flyet i New York likevel, ble Svein Jarle nødt til å skrive en mail til, og fortelle at vi var på vei. Så nå sitter vi på et hotell ca. 10 meter fra flyplassen, med inkludert frokost og tre velkomstdrinker...?

Gleden over å kunne ta en dusj, sove lenge, og spise litt ordentlig mat. Flymat er ikke så fest i lengden.

Det er seks timers tidsforskjell her, så når jeg skriver dette, er det snart morgen i Norge. Her, derimot, er klokken kvart over ett, og jeg er så døgnvill som aldri før.

Jeg skal hilse fra Kristin og Svenni, og jeg hilser og.

Reiseblogg dag 1

2010-03-11T12:46:00.003+01:00

Ja, da sitter vi her, da. Vi tre reisekameratene Svenni, Kristin og meg. Vi har vært våkne siden litt før 0400. Dvs, noen våknet ikke, og måtte vekkes, men til flyet skulle vi, og på flyet kom vi. Deretter landet flyet, og vi skulle videre på neste fly. Men der gikk planen i vasken. Så nå sitter vi her, da. I København.

Planen var å ta fly til København, så til New York, og deretter til Lima, men da vi kom til gaten for å komme på New York-flyet, fikk vi problemer. Passene ble tatt fra oss, boarding passene ble tatt, og vi ble satt utenfor gaten for å vente. Og vi ventet, og vi ventet. Men vi var heldigvis ute i god tid, så vi hadde tid til dette, trodde vi.

Etter en stund kom det en security-mann bort til oss. Han lurte veldig på oss, og hva vi hadde i bagasjen, hvem som hadde pakket den, om vi hadde med elektronikk, om det bare var vi som hadde eid det, osv. I tillegg lurte han på Kristin, som er født i Hong Kong. Livshistorier ble fortalt, bagasjer ble mentalt utpakket, og reisemål ble beskrevet. Til slutt ble vi ført gjennom enda en metalldetektor, og vi ble alle tre ransaket av en politimann. SÅ fikk vi endelig komme inn på gaten. Det var egentlig på hengende håret, for det var ikke lenge igjen til flyet skulle gå kl. 0900.

Så ble klokka 0900, og vi hadde ikke begynt å boarde. Det var noen problemer med flyet, sa personellet. Så ble den 0915, og vi satt der. Nå begynte vi å bli litt engstelige, for vi hadde nemlig bare to og en halv time i New York før vi skulle videre til Lima. Dette holder hvis man er på tiden, men det skal ikke så mye forsinkelse til før det blir knapt. Så nærmet klokken seg 0930, og 0945, og da klokken var nesten 1000 fikk vi beskjed om at flyet på ingen måte kom til å gå.

All ransakelsen for ingen nytte...

Flyet hadde på et tidspunkt krasjet i dette trekkspillet man går gjennom for å komme inn i flyet. Derfor kunne vi ikke bruke det likevel.

Så nå sitter vi her. Vi venter på å bli ropt opp. De roper oss opp etter navn, og det ser ut til at vi kanskje kommer til å få en natt i København. Det gjør ikke noe. Jeg har aldri vært i København, jeg. Og kanskje en natt i New York. Eller Houston. Det gjør heller ikke noe.

Det dumme er at vi ikke vet hvor bagasjen vår er...

PS: Bilder av turen kommer etterhvert, når ting blir noe mer interessante.

Ikke besøk meg på jobb i fremtiden hvis du kan unngå det...

2010-03-06T21:11:00.005+01:00

Planen var å holde det hemmelig ganske lenge, men jeg er ikke typen til å holde tett lenge av gangen. Derfor kan jeg likegjerne offentliggjøre det.

Det er ingen hemmelighet at jeg blir ungkar i kristendom til sommeren, men høsten har til nå vært noe usikker. Det ligger nå i fortiden, ettersom søknaden allerede er sendt og papirene er undertegnet (i disse tider, elektronisk).

Valgene sto mellom sosionom, velferdstjeneste eller barnevern på Høgskolen eller Diakonhjemmet, fri-år med full jobb, eller tverrkulturell kommunikasjon på MF. Valget falt likevel på Lovisenberg Diakonale Høgskole, etter omtrent en dag seriøs betenkningstid, med sykepleie som fag. Trenger du litt kos, pleie og hjelp, og har allerede vært hos legen, da kan du om tre og et halvt år komme til meg - Søster Kathrine.

Svein Jarle og en stor is

2010-02-26T15:41:00.005+01:00

Vi var på vei til t-banen for å hente bilen (som har hatt en tur på verksted grunnet knekte støtdempere), og ved utgangen til Fjellhaug ble Svein Jarle stående. Øynene lyste av glede, og vi måtte bare ta en liten stopp der.

"Åhhh, DET var en stor is..." sier han.

Han blir stående og se på den med lengsel omtrent et halvt minutt, før han utbryter,

"Den vil jeg ha!"

Så tar han isen. Og sannelig var det en stor is.

På vei til t-banen var det nok mange som misunte han den isen, for det var ikke få som snudde på hodet, da Svein Jarle kom gående med sin store is.

Selv om det var kuldegrader ute, hjalp ikke det noe særlig da vi kom på t-banen. Isen begynte å smelte...

Isen tok sin siste reise på denne t-banen. Turen for isen endte på Risløkka stasjon, etter at den falt i gulvet med et brak, og endte opp som isbiter over hele t-banevognen. Da var det bare å forte seg å sparke ut alle spor av stor is.

Likevel var det ikke alle spor som ble slettet. På neste stasjon kom det på en eldre dame, som overrasket spurte sin reisekamerat,

"Hvorfor er det isbiter over alt her? Det ser ut som om noen har knust en kjempe-is!"

Vi bare forholdt oss rolige, og gikk av på neste stopp.

14 dager

2010-02-24T20:37:00.002+01:00

Mens Elisabeth sitter og lengter seg til varmere strøk, tar jeg steget fullt ut, og drar min kos til Peru. I dag ble sprøytene satt, og sannelig var jeg egentlig nesten klar fra før. To stikk, og så var jeg vaksinert for de neste ti årene.

14 dager er ikke veldig lenge, og jeg kunne nok tenkt meg at jeg visste litt mer av hva som ventet meg på andre siden av dammen, men man klarer seg alltids. Dessuten er vi jo flere. Men 30 dager i et annet land, med ny og spennende mat, og mange vanskelige samtaler to come, er jo egentlig gøy uansett, da. Særlig når hovedattraksjonen, Machu Picchu, mest sannsynlig er stengt, er ikke planlegging så veldig "viktig" (ettersom ingenting annet trenger forhåndsbestilling).

Hva slags praksis vi skal ha, det er fortsatt uvisst. Uansett er gleden over å forlate kuldegradene større enn angsten for det uvisse, så flyet kommer nok til å bli fullbooket. Hvertfall i mitt sete.

Forslag til nye vinterleker

2010-02-19T21:39:00.003+01:00

OL har vært det samme i mange år nå. Hva med noen nye vrier som øker spenningen noe? Kombinasjoner av sporter gjør det ofte mye bedre:

- Utfor fellesstart

- Langrenn 2000 m hekk

- Stavsprang-hopp

- Slalåm-skyting

- Utfor-curling

- Kunstløp på ski

Ellers er jo slike vanlige kombi-løsninger veldig morsomme, som:

- Aking, rett over i hopp

- Hopp, rett over i langrenn

- Kunstløp, rett over i kulekjøring

Det ser hvertfall veldig morsomt ut fra våre synspunkt, men det er kanskje like greit, sånn for overlevelsesstatistikken, at det ikke er slike grener. De er farlige nok, de som er.

Valentines day

2010-02-17T18:25:00.002+01:00

Årets Valentines day ble noe annerledes enn det som egentlig var tenkt. Da tanken var restaurantbesøk og en rolig, koselig og romantisk kveld, endte vi opp med en OL-dag med meget vondt i magen. Derfor har vi utsatt Valentines day en liten uke. Men ikke alt klarte å vente så lenge.

Svein Jarle er veldig dårlig til å holde på hemmeligheter, så allerede i dag fikk jeg gaven som han egentlig hadde tenkt å vente med å gi meg til lørdag! Dette er tre av 51 filmer som er i samlingen. Nå kan jeg nemlig bare begynne å samle, siden jeg har nr. 1, 2 og 21. Filmene heter "Snøhvit og de syv dvergene", "Pinocchio", og "Robin Hood", og ting tyder på at denne gutten enten begynner å kjenne meg ganske godt, eller at han er lei av meg og vil gi meg gode grunner til å arrangere jentekvelder...

Innpakningen har han også gjort selv!

Frelst eller ikke?

2010-02-11T22:42:00.003+01:00

Det er mye man kan diskutere på en teologiskole. Som om katolikker er kristne eller ikke. Jeg, for min del, er bare glad jeg slipper å være den som skal bestemme det.

Desperate times call for desperate measures

2010-02-06T13:52:00.003+01:00

I disse vinterstider, der dagene er korte, været dårlig, og motivasjonen på bunn, er det ikke like lett å holde kroppen i gang. Særlig ikke hvis man ikke eier koordinasjon, helst liker å ligge under en dyne og se på TV i sofakroken, og gruer seg for til og med å gå ut til bilen, fordi det er kaldt og guffent. For slike som oss, som egentlig alltid har lyst på sjokolade og en god film, og ingen utfordringer i verden, er det nå oppfunnet et alternativ!

Det heter Wii fit, og er faktisk et treningsprogram jeg med hånden på hjertet kan si jeg LIKER! Her har du alt fra vanlige trenings"videoer" til spill med akkurat passe utfordring, der til og med JEG føler meg som en vinner i gymtimen.

(For de uinvidde, kan jeg si at Nintendo har laget en bevegelsessensor-spillkonsoll som dette spillet, Wii fit, da hører til. Wii fit er et spill, og med følger et brett til å ha på bakken, som merker hvor mye du tråkker på det, og hvor mye du beveger deg. Det er stort som en datamaskin lukket sammen, ca, og er da til å stå på, sitte på, eller ligge på, eller ta armhevinger på, f eks).

Foreløpig er min favoritt bildet over, med rockeringer i massevis! For meg som aldri har klart å rocke annet enn stoler, er dette faktisk veldig gøy, når jeg klarer å rocke inntil seks (eller var det sju) ringer. Skateboard er også veldig gøy, og det er ganske vanskelig til tider, men virker ganske realistisk, bortsett fra at jeg klarer å holde meg PÅ brettet.

Av aktiviteter som gjør at det virkelig rører seg litt mer innvendig, har man step - både lett og vanskelig, kung fu, og til og med joggetur! Og selvsagt de mer tradisjonelle styrkeøvelsene der man rett og slett har en personlig trener, som ser ut som et menneske, og ikke en såkalt "Mii" (som du ser under her), som er personlige personer på Wii-spillet:

Joda, jeg ser ironien i dette, men dersom man er anlagt som meg, sofagris av både hjerte og sjel, er det kanskje ikke så dumt å ta små skritt for å komme i mål? Og særlig ikke når det faktisk er gøy! Det er tross alt ikke bare de spreke som har rett på en kropp som virker som den skal - hele livet.

Siste stopp

2010-02-04T19:21:00.002+01:00

Teologistudiet innebærer noe praksis, og også noe observasjon. I dag observerte vi.

Vi kommer inn i en hvit gang, og går inn på et koselig kontor. Men sykehuslukten er ikke der. Den skal ikke være der, får jeg vite av en pleier. Ikke kan de bruke parfyme heller. Det kan være ubehagelig for pasientene.

Vi er i Skedsmo kommune, på det kommunale sykehjemmet. Mer spesifikt, på den lindrende avdelingen, der bare døende pasienter får plass. Her blir ingen friske igjen. Her er dødsprosenten 100%.

Her har alle pasientene uhelbredelig kreft, eller andre tilfeller som trenger spesiell omtanke og bearbeidelse av dødsprosessen. Her er ingen gamle. Her har alle pårørende, som og trenger omsorg. Her bor mennesker i snitt 2-3 uker av livet. Dette er stoppestedet.

"Vi blir godt kjent med pasientene, når det bare er seks sengeplasser, og bare ti pleiere," forteller pleieren. "Vi blir godt kjent med pasienten, og vi blir godt kjent med pårørende. Målet er å bli så godt kjent at de tør å spør om det de lurer på."

Her får de syke spørsmål om hvilket trossamfunn de tilhører. Og også hva slags tanker de har om dette. Her har du plass til å invitere hvem du vil, og tro det du vil. Det er plass til å spør. Det er plass til å gråte. Det er plass til å leve. Det er plass til å dø.

I gangen er det en felles stue, og alle har stort rom og bad. Her skal man bo, ikke bare være. Her kan det være fellesskap, eller privat. Noen tar til og med ned bildene på veggen, for å henge opp sine egne, for kanskje en uke, kanskje fire.

Hver fredag kommer sykehuspresten, og en fredag i måneden har de Hvilepuls. Da tenner presten tre lys; ett for pasientene og pleierne, ett for alle som har gått bort siden sist. Og ett for pårørende.

"Man blir litt usosial av å jobbe her," sier pleieren. "Å være på sånne store tilstelninger blir litt banalt. Man snakker bare om masse uviktige ting, liksom. Man blir nok litt snever av å jobbe her, men jeg tror man får litt dybde av det og."

I dag døde en mann. 44 år gammel. Far, ektemann. Han har rekorden på bo. Han har bodd her i seks måneder, men hadde familie han ville være med, uten at han kunne bo hjemme. Nærmeste alternative alternativ var på Hønefoss.

Familien sørger i stuen, så vi får ikke komme inn i avdelingen, men får bare sitte på kontoret til bestyreren og spør spørsmål. Vi trenger ikke se, egentlig. Vi skjønner jo at det er trist. Men vi får ikke se heller. Dette er ikke en plass til utstilling. Dette er en plass for pasientene og deres familie.

"Jeg beklager å måtte kaste dere ut, men nå må dere nesten gå. Det kommer en familie kl. 1400, og da må dere være ut," sier pleieren. Her er ikke død på utstilling. Jeg liker det.

Disney on Ice og noen andre ting

2010-01-29T11:05:00.006+01:00

Som de sier, "intet nytt er godt nytt". Bloggaktiviteten på nyåret har vært veldig lav, men bloggaktivitet og livsaktivitet går hånd i hånd, og er omvendt proposjonale.

Det nye og hippe er at Edvardt Lillebror kommer på besøk i helga. Da er planen kebab, kino, pizza, sverigetur, Nintendo Wii, bilspill med ratt og pedaler, godteri, ikke sove, ingen grønnsaker.

Ellers hadde Elisabeth besøk av tre Borgen-jenter i helga, og kul storesøster som jeg er, fikk jeg lov til å være med på Disney on Ice.

Dette er en scene fra Den lille havfruen, en av fire historier som ble komprimert til det ytterste, for å ta med den mest kjente sangen, imponerende isdans, og ellers veldig hurtig gjennomgang av plottet. Morsom måte å gjøre det på, og alle kunne historiene fra før, så sånn sett gjorde det jo ingen ting.

Ellers kan du kanskje se på bildet at det er noen maneter der, helt til venstre i bildet!? Kostymer imponerer alltid meg.
Meg selv, min kjære søster Elisabeth, og hennes venninner Inger, Ingunn og Eli Grete (som Ingunn dekker), var gjengen, og vi overgikk snittalderen med omtrent 15 år, alle sammen. Det var jo klart at dette showet var beregnet på de med en alder bestående av litt færre siffer enn oss, men barnlig glede, det kan man beholde for evig, uansett hvor mange siffer man får. Jeg koste meg hvertfall masse.

Videre har jeg vært på besøk hos min lille så-godt-som-niese Mathilde Bamle Opstad. Veldig søt, mye lyd, og en stor appetitt. Jeg tror vi skal bli gode venner.

Jeg må gjøre en mer interessant oppdatering en dag jeg ikke har en preken å skrive, to oppgaver som nærmer seg innleveringsfrist, og en restaurantkveld som skal arrangeres... Puh!

Farmville

2010-01-18T21:26:00.004+01:00

Ja... jeg må innrømme det. Jeg spiller en del Farmville på Facebook. Jeg kan ikke noe for det. Bare se på fortiden min, så skjønner du kanskje hvorfor:

Dette treet fikk jeg til konfirmasjonen min i 2002, og bildet er tatt ikke lenge etter plantingen. Allerede da var jeg en ivrig bonde.

22 år og ikke en eneste rynke

2010-01-08T17:03:00.002+01:00

Ja, da var min dag over, og Svein Jarle kommer hakk i hæl.

For min del, bestod dagen mange mange klemmer, konfekteske på pulten på jobb, bursdagssang i lunchen av alle ansatte på Normisjons hovedkontor, en stille ettermiddag med installasjon av en brand new mikrobølgeovn (takk, Elisabeth!!), og en finfin avslutning med hjemmelaget diggbar hamburger Svein Jarle style (etter at han kom hjem fra jobb kl 2100).

Dagen i dag blir mitt prosjekt. Nå står snart sjokoladekaken i ovnen, og Svein Jarle er ferdig på jobb kl. 2100 i dag og... Working man...

Uansett er det greit å bli 22. Det er ikke som å bli 20, som var da vi var ferdige med tenårene og måtte tre inn i de voksnes rekker. Og det er ikke som å bli 25, som er halveeis til 50, og tiden når man burde vært ferdig med utdannelse og hvertfall i familie-modus, om ingenting annet. 22 er midt i tiden, uten verken å trenge å avslutte eller begynne på nytt. Det er en deilig følelse.

Ellers har læreren begynt å filme oss i timen, ettersom vi har praktisk formidling. Å se seg selv på TV blir aldri rart...

Triggermags slutt

2010-01-05T19:31:00.003+01:00

Da var min journalistkarriære over for denne gangen. Trist...

BarneTV og nyheter

2010-01-04T18:33:00.003+01:00

I kveld er det ikke barneTV på NRK. Jeg har ikke sett på det på veldig lenge, men jeg synes likevel det er litt trist. Det har jo, så lenge jeg har levd, vært barneTV på NRK. I stedet har det kommet noe slags barneTV for voksne på NRK1, mens BarneTV har blitt flyttet til NRK Super.

Jeg tror nok barneTVs tid er forbi, i den forstand jeg husker det, og mange med meg. De 30 minuttene fra kl. 1800-1830 er blitt utvidet til mange kanaler, og døgnlange sendinger. Likevel tror jeg at NRK har gjort en kjempeidé til virkelighet, når de nå, i 2010, har startet sine sendinger med nyheter for barn.

Det ble poengter, i den gamle sendetiden til BarneTV på NRK1, at barn hele tiden blir eksponert for nyheter, enten det er på TV, aviser eller internett, i mye større grad enn før, og disse er beregnet på voksne. Derfor har NRK tatt ansvaret for å forklare hva som skjer i verden, på en mer barnlig (ikke barnslig) måte.

Å høre nyhetsankeren forklare om brannen i treningshallen i en by i nord, om at brannen var så vanskelig å slukke, at huset brant ned, ble for meg nærmest rørende. Når verten i tillegg opplyser om at mange måtte dra vekk fra husene sine fordi det var så mye røyk, men at de heldigvis hadde fått lov å dra tilbake nå, gjorde ikke nyhetene noe mindre koselig, akkurat.

Jeg tror kanskje at dette er nyhetssendingen for meg. Hvertfall frem til jeg blir 22 år.

Advent - still waiting

2009-12-24T13:25:00.003+01:00

Presangene er lagt under treet, og bordet er dekket. Mamma er ute og øver (eller noe sånt), og pappa ser på Jakten på julestjernen, mens Elisabeth dusjer. Jeg ... bare venter. Og begynner å bli sulten.

God jul ønsker man kl. 17.00, så julehilsnen kommer ikke før da, men jeg håper dere har en fabelaktig julemorgen.

Juledilemmaet!

2009-12-16T17:56:00.002+01:00

Det nærmer seg jul, og spørsmålet kommer stadig opp. I tillegg til at det snart er jul, har jeg også snart bursdag, og spørsmålet kommer ikke noe mindre av den grunn:

"Hva ønsker du deg?"

Dette er et veldig vanskelig spørsmål. Verdensfred er vel det korrekte svaret, eller at alle skal bli frelst, eller noe sånt. Men det er ikke det de spørrende er ute etter.

Tidligere har jeg uttrykt min misnøye med geiter og utedoer, og står ved det jeg sa da, men å ønske seg noe til jul er likevel ikke lett.

Etter mye tenking, har jeg likevel kommet frem til noen ting som jeg faktisk ønsker meg. For det er faktisk ting jeg ønsker meg, men som jeg bare ikke kommer på å ønske meg!

Jeg ønsker meg kulturelle kvelder. En kveld på operaen, eller balletten. Eller på teater! Gjerne sammen med giveren, eller sammen med en annen.

Og jeg ønsker meg luksuskvelder. En tur på spa. Gavekort på manikyr. Gavekort hos frisøren for litt grooming og herliggjørelse.

Og så ønsker jeg meg et spark bak for å skaffe meg en hobby. Etter noen år med intens skolegang kombinert med jobb, har jeg mistet all form for fritidsidé. Jeg vet ikke lenger hva det innebærer å ha fri, og ønsker meg noe jeg kunne likt å gjøre på fritiden. Foreløpig har jeg mange tanker om hva som kunne vært gøy, men har aldri initiativ til å begynne på noe. Puslespill, f. eks!

Til slutt ønsker jeg meg bøker med bilder i. Nei, jeg snakker ikke om bøker av typen "hund! katt!", men bøker av kikke-kvaliteter. Bøker man kan bla i, uten å måtte lese de veldig nøye. Bøker man kan åpne midt i, uten å gå glipp av viktige poeng. Kokebøker, "by"-bøker, kunst-bøker, osv.

Dette ble nok mest et blogginnlegg for de spesielt interesserte, men noen ganger må det til også.

Jeg skal visst gjøre akkurat som jeg vil

2009-12-13T14:43:00.004+01:00

Jeg liker å være sjef, men jeg liker ikke å bestemme. Helst vil jeg bare bestemme de mest perifere tingene, som hvilken brus vi skal drikke en fredags kveld, hvilke sko jeg skal ta på meg, eller hvilket sengetøy som skal ligge på sengen til enhver tid. Ting som utdannelse, valg av bosted, valg av jobb, og også andre store valg, vil jeg helst ikke bestemme noe over. Ansvarsfraskrivelse, kalles det.

I det siste har jeg begynt å lure veldig på hva jeg skal gjøre til neste år. Fra før av har jeg vært innom lege, psykolog, teolog, spesialpedagog, journalist, sykepleier, sosionom, bedrift og ledelse, u-utdannet, og har nå kommet til noe som heter Velferdsarbeider. Om jeg har bestemt meg, har jeg ikke bestemt meg for, men det kan nok være at det kan være noe for meg.

Jeg skulle ofte ønske jeg bare kunne bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Hvor min plass i verden var. Hva som forventes av meg. Men... Det var vel det vi kvinner gjorde opprør mot på begynnelsen av 1900-tallet, om ikke jeg husker helt rett. Opprøret mot undertrykkelse, og retten til å bestemme helt selv!

Men... hva er det jeg vil?!

Enda en brikke på plass

2009-12-11T10:03:00.003+01:00

Da var lillesøster kommet tilbake til fedrelandet, og alt er bare velstand. Som alltid er det mye som skal på plass når man kommer med et flyttelass av en koffert, og det er ikke alt som trengs å ryddes med en gang, så den en gang så ryddige leiligheten har blitt omgjort til en herlig hjemmekoselig rotete leilighet, med skitne klær i kø utenfor vaskemaskinen, og reine klær til tørk over resten av det som finnes av opphengsplass.

Å sove alene er ikke lenger noen mulighet, og det er vel likegreit. Jeg trives tross alt best på dobbeltrom. Jeg vet likevel ikke om Elisabeth trives med at det er jeg som er romkameraten, ettersom hun har lagt seg seinest ti de siste tre månendene, og jeg mener kvelden er til for å brukes til å løse viktige verdensproblemer og slikt.

Det er deilig å ha ho tilbake. Skolen er ferdig for oss begge, og vi har bare en oppgave hver som skal leveres 17. desember. Etter det er det et par jobbdager, og så vendes snuten mot Grimstad, for familie og julemat.

Morgenstund har gull i munn

2009-12-10T10:50:00.001+01:00

Ikke snakk til meg… Jeg vil nemlig ikke snakke med deg heller.

Jeg er trøtt. Klokka nærmer seg lunch, og jeg føler meg som en zoombie som bare lever for å produsere. Følelsene står på ”av”, og livets bevis er en tikkende klokke som viser at tiden har gått fra 08:00 til snart 11:00.

Jeg er morragretten. Og jeg tror egentlig at jeg alltid har vært det. Bortsett fra en periode i to-tre-årsalderen, hvor jeg var morrafugl. Den tid er nå forbi, da jeg måtte stå opp for å gjøre noe. Nå vil jeg helst bare slumre.

Hvertfall til klokka ni…

Ikke snakk til meg om morraen. Jeg gidder nemlig ikke svare.

Jeg er god til å late som, da. Når jeg må. Det vil si i alle tilfeller det ikke er snakk om Elisabeth eller Svein Jarle. Stakkars de…

Et slag mot forbrukerkulturen

2009-12-01T14:25:00.006+01:00

I disse miljø-dager vil jeg slå et slag for miljøvennligheten. Første søndag i advent ringte kirkeklokkene i Fagerborg 12 slag, for å minne menigheten og andre om at vi er i tolvte time, og at vi snart må ta ansvar for hvordan vi forvalter denne verden.

Den enkleste løsningen er selvsagt å handle mindre, men det er ikke alltid dette fungerer. Er man i etableringsfasen, blir man faktisk nødt til å kjøpe seg ting, enten man er for eller imot forbrukerkulturen. Man klarer ikke å overleve noe særlig i Norges land, dersom man ikke har hvertfall én data, et kjøleskap, en komfyr og noen møbler.

Det er likevel noen ting man kan tenke på neste gang man er ute for å handle: Er man prisbevisst, eller er man kvalitetsbevisst? For det kan faktisk hende at vi normenn ikke burde være så redd for dyre kvalitetsprodukter lenger, ettersom vi faktisk har nok av penger, men faktisk tenke oss litt om når vi ser noe av lav kvalitet og tilsvarende pris. Det hjelper nemlig veldig lite for miljøet om vi stadig donerer klær og ting til loppemarked, når alle har så mye av alt at det til syvende og sist blir kastet likevel.

Søppelhaugene i Norge vokser drastisk, og særlig el-søppel begynner å bli et problem. Dette er egentlig ikke vanskelig å kutte ned på, dersom man velger å satse på kvalitet når man skal kjøpe, i stedet for en avleggs modell som om et par år kommer til å være utdatert.

Dette er ikke snikreklame for Elkjøp, men en anonym kilde har informert meg om en ordning de selger der (jeg vet ikke om de har det på Expert - har ikke sjekket), som innebærer at alle mulige skader vil være forsikret gjennom Elkjøps avtale. Den kalles Elkjøp Trygghetsavtale. Dersom du søler kaffe i tastaturet i dataen din, vil de ta den inn og fikse den - uten egenandel. Dersom du kjører over gressklipperen din, vil de ta den inn og reparere den - uten egenandel. Dersom varen har blitt totalt ødelagt, vil den bli erstattet av et tilsvarende produkt (eller bedre), men da tar Elkjøp seg av søppelet på en korrekt måte. På denne måten vil man slippe å kjøpe ny data annehvert år, man vil slippe at TVen må fornyes, ettersom lille Petter rev den ned og knuste skjermen på den.

I Norge oversvømmes vi av penger, og kunne godt benyttet oss mer av reperasjonsmulighetene enn av fornyingsmulighetene. Selvsagt er det jo gøy å få nytt en gang i mellom, men å stadig skulle skaffe seg nytt TV-apparat, ny bil, nye klær og nytt sportsustyr, mens det andre blir gitt bort til veldedighet eller går i søpla, er faktisk helt unødvendig.

Selv må jeg innrømme at jeg elsker å handle på salg, og jeg er også veldig glad i lavkvalitetsklær. Hvorfor? Fordi da holder det ikke så lenge, og jeg kan med god samvittighet kjøpe nytt. I løpet av noen minutter med rydding i klesskapet, skjønner jeg at jeg kanskje burde hatt samvittigheten en annen plass.

Tenk litt på miljøet neste gang du skal handle, og kjøp noe som varer lengre enn bare til rett over nyttår.

En gudstjenesteopplevelse utenom det vanlige

2009-11-30T00:16:00.003+01:00

I dag er det første søndag i advent, og jeg har tent det første lyset, mens jeg venter på Elisabeths komme...

Ellers var jeg på gudstjeneste i dag igjen, men denne gangen i Fagerborg kirke, ettersom det skulle være en sen lysmesse i Vestre Aker. I Fagerborg fant jeg ut at det var bispevisitas, så jeg og biskop Kvarme hadde oss en formiddag sammen.

Dessuten fant jeg ut at det ikke bare er nattverd man får når man går i kirken. Da postludiet nærmet seg slutten, stakk nemlig en kirkeassistent en lapp i hånden på meg:

Veldig spesielt, men veldig "flattering" en søndags formiddag.

Fem turer på legevakten senere

2009-11-28T10:08:00.003+01:00

Aldri har folk blitt så syke som nå. Og nei, jeg snakker ikke om svineinfluensaen. Jeg snakker om tiden etter at transport uten billetter var realiteten. Jeg snakker et overtråkk, litt dødssyke, litt blærekatarr og noen avkuttede fingre.

I løpet av de siste tre månedene er det legevakten som har hatt den hyppigste besøksandelen fra Fjellhaugstudenter. Likevel var det gårsdagen som var mest dramatisk av alle besøkene.

I en leilighet på Bøhler, i ti-tiden en fredagskveld, sto en snekker og skjærte lister med høvel og kniv. Plutselig var det ikke listen han skar, men sitt eget legeme.

Blodet dryppet ned på gulvet i raske drypp-drypp-drypp, og snekkeren stampet i gulvet for ikke å skrike. Vi andre skjønte ikke med en gang hva som hadde skjedd, men da blodsporene var tydelige, tok det ikke lenge før vi fikk lagt to og to sammen, og han fikk en serviett i hånden til å tørke fingrene litt med. Og så en til, og så en til... Og så ble det bestemt at vi skulle til legevakten.

Jeg og Svein Jarle hadde akkurat ankommet residensen, og uten foreløpige innflytningsoppgaver, meldte vi oss frivillige til en tur til legevakten, ettersom vi var ganske godt kjent i det strøket fra før av. Med to ruller toalettpapir, en kjæreste og en fillete finger, satte vi oss i bilen og kjørte avgårde.

Det hele endte med noen sting og en ødelagt arbeidsdag dagen derpå, for snekkeren. Og jeg og Svein Jarle kunne samle enda et legevaktbesøk i loggboken.

Ros i det moderne samfunn

2009-11-26T23:01:00.004+01:00

"Det er viktig å rose andre for noe den personen er stolt av! Det er nemlig DET som bygger selvtillitt. Altså, om en fyr raner en bank, og er i den type miljø, og han får masse skryt av det, så er det ikke sikkert at det bygger selvtillitten veldig mye for det. Det som først og fremst bygger selvtillitt, er når andre ser at han har gjort noe han selv er stolt av, noe han selv mener er bra, og at andre kommenterer det."

En god venninne

Vi er ikke så flinke til å gi hverandre ros her i Norge. Hvertfall ikke på de tingene som teller.

Hvorfor skal man vente?

2009-11-25T17:25:00.004+01:00

"Du er så utrolig utstyrt, du... JEG hadde ikke kjøkkenmaskin før jeg var 36 år gammel, jeg."

"Har du skaffet deg BIL?? Det hadde ikke jeg før jeg ble godt over tredve!"

Lillesøsteren min skriver bacheloroppgave. Hun er ikke tjue år enda.

To gode venner av meg har forlovet seg. De ble sammen i slutten av september.

Jeg har følelsen av at unge mennesker lever fortere enn mange eldre. Og jeg har også følelsen av at mange eldre synes det er utrolig uansvarlig å leve fort.

Men hvorfor skal man vente så veldig lenge med alt mulig?

Morgenstund har gull i munn - literally!

2009-11-23T19:28:00.006+01:00

Klokken halv seks sto jeg opp. HALV SEKS. Hvorfor? Fordi Elkjøp Megastore Ullevål hadde sin åpningsdag i dag. Og hvilken åpningsdag??

Her var det 32"s TVer til halv pris, svære hjemmekinoanlegg til halv pris, datamaskiner til under halv pris, og ... min favoritt:

Kenwood-kjøkkenmaskiner til en tredjedels pris og en Tomtom GPS til en tredjedels pris. Ikke verst.

Da klokken var blitt ti over seks, var jeg og Ingrid på plass. Vi skulle ha litt eget, og litt julegaver. Det vil si, JEG skulle ha litt eget og litt julegaver. Ingrid var bare med for freak showets skyld. Og hvilket freak show!

Da vi kom, var det allerede omtrent 400 mennesker foran oss i køen. De første hadde stått der siden kl. 1900 dagen før. Da butikken åpnet kl. 0700, var det 1600 mennesker i kø. Det er mange, det!

Før dørene åpnet, nøyaktig klokken 0700 (ja, vi hadde høytnedtelling), så vi og hørte vi de ansatte gjøre "go team go"-øvelser i inngangspartiet. Så var det bare å komme seg inn så fort som mulig, og jeg og Ingrid var egentlig redde for å bli tråkket ned som noen syke gnuer i en flokk på flukt fra løver. Men dette hadde Elkjøperne tenkt på, og de slapp folk inn i puljer på omlag 70 mennesker av gangen. Genialt for oss som ikke er så raske til beins. Alle gikk rolig og sindig inn, bortsett fra noen forvokste gutter på førti pluss som omtrent danset seg innover gangene for å få tak i det siste innen telefoni og data.

Da jeg og Ingrid ENDELIG fikk slippe inn (07:15), var første prioritet å komme seg så fort som mulig til GPSene. Der var det seks igjen, av 150 eksemplarer. Min "svigerinne" sto lengre fremme i køen, og hadde plukket med seg en kjøkkenmaskin til meg, i tilfelle jeg skulle ha en, og det ikke var flere igjen når jeg kom. Teamwork!

Etter bare tre timer var det omsatt for ca. 3 millioner kroner. De fleste som handlet ville skaffe seg ny TV. Det sto vel en kø på omlag 100 meter inne i butikken, som snirklet seg rundt hyllene og lurte folk. Jeg sto i en TV-kø i fem minutter, i håp om at jeg skulle rekke skolen klokka 0900, så lang som denne kassekøen var!

Det virker som om det norske folk ikke lengre er redde for å svi av noen kroner. Det er godt noen holder likviditeten i gang i dette landet, selv om Elkjøp nok går i minus på dette prosjektet...

Jeg må innrømme at jeg allerede har vært enda en gang innom Elkjøp denne dagen. Jeg bare måtte innom en tur til, for å sjekke at jeg ikke hadde gått glipp av noe. Og her sitter jeg, med mark i rompa og lysten til å dobbeltsjekke.

Men hvorfor plutselig så veldig interessert i Elkjøp?

Han jobber på data-foto-underholdningsavdelingen.

Om høner og utedoer

2009-11-22T16:09:00.004+01:00

Jeg skal egentlig være for disse julegavene forskjellige veldedige organisasjoner tilbyr. Julegaver der man gir en gris eller en brønn til et fattig barn i verden. Men jeg er egentlig ikke for. Jeg er nesten imot.

Jeg liker tanken med julegaver. Det å skulle tenke på andre, gi de noe ekstra ekstra i forbindelse med jul. Det er ikke noe galt i det, selv om vi i Norge flyter over av saker og ting. Og jeg liker veldig godt tanken om at vi, i denne høytiden, skal tenke litt ekstra på de som ikke har noe. Men hvorfor skal man kombinere disse?

Er dette egentlig ansvarsfraskrivelse? Får giveren "dekket" årets veldedighetsbehov uten å "tape" penger på det, ved å gi et fattig barn en julegave som egentlig skulle gått til noen andre? Får giveren "fromhetsglansen" kastet over seg ved å sende et giverbevis til en mindre from mottaker som i de fleste tilfeller IKKE kjøpte denne type julegave? Er beløpet det som betyr noe?

Hvorfor kan man ikke heller gjøre begge deler?? BÅDE gi en julegave til den som trenger det, OG gi en julegave til den man er glad i? For det handler i de fleste tilfeller ikke om penger. Det handler mer om prioriteringer. Og, for de fleste som får julegaver, handler det heller ikke om penger, men det at noen har tenkt på en. Hvis man da ikke vil HA julegave, så kan man heller si det, eller ønske seg en opplevelse. For tenk om jeg har LYST til å bruke penger på deg!

Det handler om priorieteringer. "Jeg kan ikke bruke så mye penger på gaver, det har jeg ikke råd til!!" er det mange som sier. Men hva skal de pengene brukes til, da? Jo, de skal stå i banken til over jul, for da er det julesalg på storsenteret...

"En krone til meg, en krone til meg, en krone til meg, en til fattig barn, en til søster, en til meg, til meg til meg til meg meg meg meg ..."

Og - for de som vil gi en julegave til noen som trenger det, i tillegg til å tenke på sine egne kjære, her er en utmerket gave til deg selv, og til noen som trenger det!

Prosjekter i Normisjon

Om å ha mensen i et forhold

2009-11-19T22:57:00.002+01:00

Det var en gang man ikke kunne merke at jeg hadde mensen. Det var gode tider. Jeg var fri og frank, smertefri og avbalansert.

Så kom kjæresten, og livet forandret seg...

Hvorfor er det sånn at med i kjærestepakken følger også mensensmerter, humør som en berg og dalbane, vondt i kroppen, og overfylte tårekanaler?

Det var ingen som advarte meg mot det at jeg kom til å bli et mensenmonster med en gang det kom en langsiktig relasjon inn i livet!!

Dette er en advarsel til alle dere som planlegger å få dere kjæreste:

Har dere det fint med den mensenen dere har, vent en liten stund før du anskaffer deg en mann.

Eller - finn en som tåler en liten trøkk.

Et annerledes særemne

2009-11-14T22:49:00.002+01:00

Det er nok ikke mange som leser de særemnene som blir produsert av alle tredjeklassinger på norske videregående skoler, men på Drottningborg følger hvert år flere hundre mennesker med når elevenes særemne får sin karaktér.

I mange år har elevene fått lov til å jobbe utenfor klasserommets fire vegger, og gjøre det de alle var best på. Resultatet er et publikum, avisomtaler, og et teaterstykke med et rykte det snakkes om på sørlandet. I min tid var det Bjørnsons "Synnøve Solbakken" som ble oppført. Da min søster var russ, var det en salig blanding av folkeeventyr som ble vist frem, og i år var det Hamsun som skulle til verks.

I år er min bror Fredrik russ, og han sto i spissen for den musikalske delen av teaterstykket. Nærmest all musikk var komponert og skrevet av ham og et par venner. Selv spilte han piano.

- Jeg forlanger nesten å få en sekser på dette særemnet, sa han. Jeg har jo lært meg å spille piano BARE for dette her!!

Temaet for stykket var "Mennesket hos Hamsun", og oppgaven ble løst ved at elevene skrev et manus, der Hamsuns stil ble gjennomført i moderne kontekst. En gutt mister sin far, og tredjeklassingene viser gjennom sang, dans, teater og video hvordan han takler dette, på en mer eller mindre dårlig måte. Til slutt får han vite av sin mor at det han hele livet trodde var hans far, ikke var det.

Dette er bare litt snikreklame for Drottningborg, og en "thumbs up" for denne formen for særemne. Jeg blir like imponert hvert år, og jeg er sikker på at ingen andre særemne-elever så gjerne vil jobbe "bare én time til??!! Vær så snill!!"

Den andre dagen Svein Jarle ikke var der...

2009-11-11T18:37:00.004+01:00

Hvilken omveltning, å skulle ha en kjæreste med jobb!

Det er sannelig ikke bare bare for en jente som er så vant til middag kl. 1600, at middagen helst bør komme til middagstid (det er nemlig da magen romler, og lysten til lystig samvær rundt et rykende måltid kommer).

Når kjæresten da slutter åtte (og ikke er hjemme før tidligst halv 9), blir det til at man må spise alene. Og uansett hvor mye man lager mat til to (for kjæresten skal jo spise når han kommer hjem uansett), så blir det ikke noe mindre trist å spise den alene av det. Nei, tvert imot kan det nok sies at mengder i dette tilfellet, bare er et hån.

Hvis jeg blir enke i ung alder, skal jeg flytte på internat så fort som mulig. Eventuelt får jeg få Elisabeth til å skille seg, så jeg kan bo med ho igjen...

Den første dagen Svein Jarle ikke var der

2009-11-10T23:23:00.003+01:00

Dette er gøy,

og dette er Ragnhild og Jan Ove.

Vi har puslet puslespill med to engler på.

Det var veldig mye hud og veldig mye hvitt på dette bildet!!

Når Svein Jarle er på jobb, må jeg finne meg andre ting å gjøre. Derfor har jeg rett og slett lest en god del pensum, spist Isaks middag med to fine venninner, og kanskje funnet en hobby!!

Jeg ønsker meg puslespill til jul.

Et besøk hos optikeren på Carl Berner

2009-11-09T17:18:00.004+01:00

Jeg skulle innom optikeren for å se om de kunne gjøre noe med min stadig tilbakevendene migerene. Det var nok lurt.

"Det var sannelig flaks du kom inn hit i dag. Det ene brilleglasset ditt har nesten falt ut av innfatningen, jo!" sier brilledama litt underende til meg, mens hun pusser brillene mine.

"Det er nok fordi jeg har blitt så mye skvist i det siste," svarer jeg.

Damen ser på meg, og så på kollegaen sin. Og så ler hun litt.

"Jasså? Skvist? Det er jo koselig å bli svist, da."

"Ja... Jeg har en kjæreste som er litt høyere enn meg, ser du."

"Hehe, ja, okei. Du får nok be ham om å skvise deg litt mer på siden, tror jeg, for dette tror jeg ikke brillene dine tåler."

Jeg har forresten skrevet oppgave om vestlig og afrikansk verdensbilde, og funnet ut at nordmenn:

- Ikke ber venner hjem til en kopp kaffe dersom det ikke er ryddig

- Ikke hopper over en avtale selv om de møter en gammel kjenning på gaten. Da lager de heller en ny avtale.

- Bruker slips for å dekke over knappene på skjorten, mer eller mindre ubevisst (det er jo det slipset er til!)

- Spiser middag helst på samme tid hver dag

- Er veldig reinslige

- Forsker for å vite om ukjente faktorer som kan lage uorden, så man i neste omgang kan kontrollere disse.

Det norske verdensbilde er med andre ord besatt av orden og ryddighet, og legger veldig lite vekt på relasjoner og familie.

Rydder du før du får besøk av mamma?

Oppgave-tyranniet

2009-11-08T15:59:00.004+01:00

Jeg har flyttet inn på biblioteket. Her har jeg bodd siden mandag. Egentlig har jeg det ganske koselig, som dere ser!

Her har jeg komponert to oppgaver i løpet av de siste sju dagene, hver på 3000 ord. Det er ganske mange ord, selv til meg å være. Altså - meningen er jo at de skal være innholdsfylte og faglig relaterte!
I dag flyttet Svein Jarle inn også...
En takk går til:

- Svein Jarle, for lån av vannkoker

- Edvardt, for salg av Storebrors Karamellboller

- Herr og Fru Bamle for kopp med Amor på, fått i julegave.

Haha! Skjønte du den?!

2009-11-06T18:54:00.001+01:00

31. oktober - i bilder og ord

2009-11-02T13:52:00.005+01:00

Jeg fikk streng beskjed om ikke å komme hjem til leiligheten min før halv fem.

Jeg åpner døren, og en herlig lukt av middag slår mot meg. I stuen ser jeg mange tente lys. Bordet er dekket, og på min plass ligger det et sukkertøy:På stuebordet er det satt frem litt godteri,
og rosene (som her står i vase) ligger på bordet, og pynter opp hele stuen.
Middagen var laget totalt fra scratch, og besto av:
Forrett: Blomkålsuppe (med masse blomkål i)
Hovedrett: Sitronmarinert kyllingfilét med løk og ris til
Dessert: Eplekake og is (også hjemmelaget)

Senere på kvelden kom det til og med en gave til meg!
Jeg tror jeg må være den heldigste jenta som finnes...
Nei... Jeg VET det!

I dag er det ett år siden...

2009-10-31T15:57:00.001+01:00

HAM!

Han er fantastisk!
Like fantastisk som den gangen.
Minst!
Jeg har rett og slett ikke ord.
Jeg er bare utrolig glad i ham,
og håper at jeg får mange, mange,
mange, mange flere år med ham.

Hvis han holder ut med meg.

Gratulerer med dagen, kjære Svein Jarle.
Du er den eneste for meg.

Viser du med ditt liv?

2009-10-23T11:52:00.005+02:00

"Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte?"
Jak 2,20

Jeg blir av og til litt i tvil om jeg egentlig har lyst til å komme til himmelen, om det er disse jeg skal ende opp med.

Disse som bruker andre som reservevenner, når det ikke er noen andre igjen.
Disse som ikke kan si annet enn "kanskje jeg blir med..." (som egentlig betyr: hvis jeg får et bedre tilbud, ditcher jeg deg)
Disse som forteller meg at "sammen skal vi gjøre dette", og så kommer plutselig dette og dette og dette i tillegg - noe jeg aldri sa ja til.

Jeg er lei av at folk kommer mye for seint når andre regner med at de kommer på tiden.
Jeg er lei av at folk synes deres egne liv er så utrolig mye viktigere enn mitt, at de bare kan la meg stå opp tidlig, for så å skulle sitte på rompa og vente lenge og vel før det i det hele tatt skjer noe i den andre enden - uten engang å gidde å si ifra.
Jeg er lei av å lage mat som blir kald, fordi gjester ikke gidder å komme på tiden.

Hvorfor er det så vanskelig å skulle binde seg til en avtale?
Hvorfor kan man ikke bare si "ja" eller "nei" når noen spør om de vil være med på noe - sånn at man har mulighet til å finne noen andre?

Hvorfor blir man så utnyttet i disse kristne sammenhengene? Hvorfor har man så lite respekt for sine medmennesker?

Hvis det er sånn det skal være i himmelen, tror jeg ikke jeg gidder å komme i det hele tatt...

3D-film og tv-innspilling

2009-10-22T21:48:00.004+02:00

Pixars siste film krever i noen tilfeller ekstrabriller. Med en hel kinosal seende ut som om verdensrommet var neste stopp, tok tre av Fjellhaugs "stauteste" elever turen ut fra NLMs område, og inn i den digitale verden.

Fornøyd med at verden ENDELIG kommer i 3D

Klar for avgang

Jeg og Svein Jarle hadde bestilt billetter på forhånd, så Isak kom noen rekker bak. Men - siden det er film, og ikke lagspill, klarte han seg fint på egenhånd.

Dette var i går...

I dag har vi vært på to innspillinger av NRKs publikumssuksess (?) "Norsk Humor".

Dersom du følger med de neste to ukene (evt kanskje tre) vil du HELT sikkert få både ett og to blikk av disse tre, og meg. Som de beskjedne menneskene vi er, satt vi oss nemlig helt foran.

Og - for alles informasjon - min klesdrakt denne kvelden var en kreasjon av min selveste mor, som strikket en rød kjole til meg. Se på den med misunnelse - jeg har flere der den kommer fra.

Melk!

2009-10-22T13:35:00.002+02:00

Så utrolig interessant! Kumelka inneholder 4,0% fett, mens reinmelka har 22,5%! Da er hver femte slurk av reinsmelka, i teorien, reint fett!

Og menneskemelka er den mest laktoseholdige av alle! Og hestemelken er skikkelig skinny!

En rask oppdatering

2009-10-18T21:58:00.003+02:00

Flere ting har skjedd i det siste, som fortjener blogging mer enn denne lille snutten her, men... Sånn blir det ikke alltid. Jeg har jo tross alt andre ting å gjøre enn å blogge :-P!

Cats - the musical! Med Ingrid. Chat Noir var stappfullt, kattene sang, og vi to var to fornøyde jenter etterpå. For tiden spiller kattemusikk i stuen min hjemme også - jeg kjøpte med meg en liten suvernir (nei, jeg tok ikke med meg en katt, men en dobbelt-CD med alle sangene på).
Bilen har fått seg nye sko, og blanke aluminiumsfelger. Oppgraderingen er fantastisk, og etter en liten Essovask ser bilen brand new ut!
Og sist, men ikke minst - besøk av Rondane Gospel Choir i Grefsen kirke. Jeg og Svein Jarle stappet oss inn i bilen, og kjørte avgårde til Grefsen for å høre min tante og onkel synge av hjertens lyst i Oslos midst. Ingenting er bedre enn litt bønder som kommer og evangeliserer for oss urbane!

Jeg, for min del, er klar for jul, og ønsker meg helst en ny dyne. Min er så veldig kald.

Argumenter for å kjøpe bil

2009-10-14T09:57:00.002+02:00

En bil er jo fint og flott, og veldig luksus, men TRENGER man en bil?
Jeg har fått en del spørsmål om dette, bare i løpet av min korte tid som bileier (samtidig som spørsmål om å LÅNE bilen allerede har kommet på bane).

1) Jeg bor på Majorstuen, ikke på Fjellhaug. Derfor, hver gang jeg skal ha med noe fra en plass til en annen, må jeg ha det med meg på bussen. Det er helt greit om det er en sekk eller en pose, men med en gang det er noe av større størrelse (som har skjedd opp til flere ganger), som en TV eller en bokhylle, blir man nesten nødt til å ha bil.
2) Jeg jobber en del for Triggermag. Da må jeg, i de fleste tilfeller, ut av byen, til en plass der det er logisk at intervjuobjektet ville oppholde seg, for å få til troverdige bilder. Man kommer seg ikke til Linderudkollen uten bil.
3) Jeg drar ganske ofte på tur, eller hjem, og det er skjeldent alene. Vi er nemlig to nå, og da er det billigere å dele på bensinprisen, enn å kjøpe hver vår billett, selv om det er studentpris.
4) Jeg jobber i Normisjon I ÅR. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg kommer ikke til å jobbe der for alltid. Men mens jeg jobber der, og ikke senere, kan jeg komme inn i forsikringsselskapet KNIF. Det er supergunstig!
5) Og hovedpoeng - Jeg har lånt bil av Kristoffer omtrent en gang i uken det siste året, av overnevnte grunner. Og jeg tror kanskje det er på tide å skaffe seg egen bil, når andres bil blir brukt mer av meg enn av eieren selv.

Bonus: Denne bilen har også familiepotensiale (bil først, så familie - det er ingen på vei). Det er plass til tre barneseter i baksetet, og alle baksetene har også trepunktsbelte, noe som gjør bilen veldig sikker, også for små barn.

Jeg har... eeerhm... Jeg har ... kjøpt meg bil...

2009-10-14T00:14:00.002+02:00

Mitsubishi Space Star

1999-modell

218 000 km

To koppeholdere

Setevarmere

Mobbing på arbeidsplassen?

2009-10-10T10:35:00.004+02:00

Det er ikke enkelt å være arbeidsplassens yngste. Særlig når et par av de ansatte har vært barnevakt for undetegnede i hennes tidlige år. Og særlig ikke når barnebilder blir hengt opp på arbeidsplassen, til spott og spe...

Her er Elisabeth og Elisabeth - en stor og en liten. Den ene befinner seg på mitt kontor, den andre i Tanzania.

"Typisk Kathrine og Elisabeth," ler Elisabeth på sin høylydte Flekkerøymåte. "Kathrine, du er kjempeengasjert, og Elisabeth gidder ikke være med."
Det er ikke enkelt å jobbe i en kristen setting, der alle voksne kjenner hverandre, og alle har sittet barnevakt for hverandres unger.

Sverigetur

2009-10-05T14:11:00.003+02:00

Vi var klare for en tur langt langt avgårde. Vi dro til Svinesund.

Nå har jeg og Svein Jarle 96 bokser brus, 12 flasker cider, og ca. 3 kg smågodt!

Minus det vi har drukket opp og spist av...

Godteri, godteri, godteri.

En glad Solveig Elin.

En glad Svein Jarle.

Tony's - dagens middag.

Vidar... Vet ikke hvorfor han er så sint?

Vårt alterbord er dekket

2009-10-04T12:38:00.007+02:00

Hun går oppover midtgangen. Det er ikke lengre tvilen som gjør det vanskelig å nærme seg alteret. Nå er det kroppen som ikke lenger er så enkel å flytte på. Hun er blitt gammel. Det er tungt å gå den lange veien fra kirkebenken og helt frem i kirken, til der hun kan se rett opp på Jesus, som lyser mot henne gjennom malt glass.

Alterringen nærmer seg, og hun har et beger i hånden. Nå er det bare de to trappetrinnene igjen, før hun kan knele, og ta imot brødet og vinen. Hun vet med seg selv at hun ikke klarer det alene.

"Kjære Gud, hjelp meg å komme frem til deg."

En hånd sniker seg inn i armkroken hennes. Hun kjenner ham ikke. Han er kanskje 40 år yngre? Men han skal samme veien. Også han har et beger i hånden.Han hjelper henne opp trappene, og støtter henne siste delen av veien, før hun kan knele på benken.

"Dette er Jesu legeme... Dette er Jesu blod."

Jeg var i Vestre Aker Kirke i dag. Det er en statskirke. Her sang kammerkoret de nydeligste sanger, presten talte over søndagens tekst, salmene vitnet om årelange vandringer som kristen, og menigheten gikk veien sammen, frem til Guds alter og Hans nåde.

"For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"

Nytt kjøkken!!

2009-10-02T18:36:00.002+02:00

Her er mitt nye kjøkken, med fliser på veggene, og skap både over og under ny kjøkkenbenk.

Her gleder jeg meg til å lage mat.

Et minus med kjøkkenfiksing er at det blir veldig skittent over alt ellers.

Og uten oppvaskmaskin (som kommer senere), må man vaske opp for hånd.

Det er det man har Svein Jarle til.

Jeg vasket matvarene og satte inn igjen. Legg merke til den enorme mengden pasta, spaghetti og makaroni nederst til høyre.

Oppvask... I haugevis.

Brillefin!

2009-09-30T11:08:00.003+02:00

Sånn ser jeg ut nå.

Og sånn ser det ut ute for meg nå.

Dette er mine briller. De heter D&G, og de er grønne.

Nå kan jeg se masse rart!

Jeg kan lese ting lenge før jeg kommer helt inntil.

Jeg kan se at veggene er ujevne på grunn av tapetet.

Jeg kan se forskjell på et 60-skilt og et 80-skilt før jeg har kjørt forbi.

Jeg kan se at jeg har uren hud...

Jeg kan se mange pærer i treet.

Jeg har skjevere hornhinner enn Svein Jarle...

Kulturell i Oslo

2009-09-26T11:34:00.003+02:00

Oslo er en veldig bra by! Her skjer det så masse for de som er villige til å følge litt med. To kvelder på ei uke har et stort anntall mennesker opplevd de samme tingene. Oslo er en by der ting skjer!

Oslo Kulturnatt:

I løpet av dagen var jeg innom skuespill på Vår Frelsers Gravlund: Når vi døde vågner - et møte med de kjente som ligger der. Dette besøket ble foretatt alene. Så var jeg på orgelkonsert i Fagerborg kirke med Solveig Elin og Hallvard. Dette var en ... merkelig opplevelse. At noen har sittet og faktisk KOMPONERT disse "melodiene", går meg litt over hodet.

Halv ni møtte vi (meg, Solveig Elin og Hallvard) Svein Jarle på Stortorvet, og gikk så til jernabetorget, hvor vi tok veterantrikken til Majorstuen. Der gikk vi på veteranbussen, og den fraktet oss til Sporveismuseet (ved MF). Etter en times omvisning der (veldig bra!!), tok vi turen til sentrum for å få med oss kveldens fyrverkeri:

Elvelangs ved Akerselva:

Oslo Kulturnatt varte ikke bare én natt. Den forsatte også litt utover i uken, og torsdag var det duket for vandring langs Akerselva. Alle former for flombelysning var skrudd av for anledningen, og stiene var bare belyst av fakler i tusenvis, som lyste opp for oss når vi gikk. På veien var det mange innslag av kunst, musikk, kake- og vaffelsalg, show (fakirshowet rystet mitt indre) og mange andre ting. Turen tok ca. 3 timer, og de åtte kilometerne var vel verdt det når vi kom til veis ende.

En stålampe i elva - ikke helt lett å se, når kameraet var så dårlig...
Klokkinistskolen hadde med seg sitt mobile klokketårn. Her satt han og spilte i mange mange timer denne kvelden.
Akerselva om natta.

Piken på broen.

Elisabeth goes to Africa

2009-09-20T19:54:00.003+02:00

Min lillelisa drar til Afrika!!

Jeg var i Afrika en gang. Men ikke i Tanzania, da. Jeg var i Etiopia.

Hun kommer til å treffe mange av disse:

Og så kommer hun tilbake igjen til meg i desember.

Men jeg kommer jo til å savne deg, da...

Jeg liker jo at du sover her med meg!

Og så liker jeg at du vasker opp.

Og så er det digg når du har vasket klær.

Og så er du egentlig bare litt digg.

Du får se til å komme tilbake til meg når du er ferdig der down south.

Slik lever dei der...

2009-09-17T17:07:00.003+02:00

Her har vi mange koselige pianostunder

Rundt stuebordet blir det ofte mye spill og gøy.

(Legg merke til de tørre plantene i vinduskarmen...)

Å kunne sitte foran TVen er avslappende og sosialt.

Kjøkkenet er under konstruksjon.

Dodøra kan ikke lukkes.

Stua er ... ubeskrivelig.

Soverommet har eksplodert.

Vi spiste middag på soveromsgulvet i dag. Kjøpevarm kylling og rundstykker.

Valgvake på Fjellhaug

2009-09-15T15:34:00.007+02:00

Kl. 1900 begynte rabalderet i stua i femte etasje på Fjellhaugs internat. Hvem som var favoritten blant deltakerne, var ikke akkurat noen overraskelse. Etter litt samtale og krangling, var det enstemmig vedtatt at vi var klare for litt forandring i hverdagen, og ville male dagen blå, evt. gul. Men rødt skulle det hvertfall ikke forbli. Og - dersom man ikke hadde stemt, kunne man bare glemme å reagere på noe som helst av valgresultat eller politisk bestemmelse de neste fire årene. Heldigvis hadde alle stemt.

Etter en time, ble en hemmelighet likevel avdekket, da Ola i et svakt øyeblikk innrømmet å ikke ha stemt. Stemningen ble iskald og klam, og Ola svettet, og var nær ved å gråte, da han i desperasjon spratt opp av stolen og ropte, "Jeg ... Jeg må få stemt!! Hvor kan jeg få stemt?"

Svein Jarle og Ola fortet seg å finne den nærmeste stemmeurnen, og Ola fór som et lyn ut av døren, med retning Sinsen Skole. (Her i Oslo, hvor hver stemme teller minst av alle stemmene i landet, er det hvertfall viktig at vi som stemmer står sammen) 15 minutter senere var han tilbake i sofaen, en tung byrde lettere.

Kvelden gikk som forventet, pizzaen ble fordøyd, brusen ble drukket, folk rev av seg det siste av hår etter årevis av studier, og alle gikk mer eller mindre politisk deprimerte til sengs, selv om kvelden i og for seg egentlig var veldig vellykket.

Valgvake burde vi hatt flere ganger. Jeg er klar for ny en nå ganske snart...

Mamma og Kathrine på tyttebærtur

2009-09-13T12:32:00.003+02:00

Mamma ved roret

Først fant vi bare blåbær

Men så fant vi noen tyttebær - ikke mange, men noen

En skogens dronning

Vår kjære, kjære pram, lagt til kai på Kjeøyna - tidenes badeplass (det har forresten vokst et tre opp i "peisen", fant vi ut... Litt lite brukt de siste årene)

Verdens beste badeplass, hvor polakkene hadde vært og plukket før oss... Vi fant kanskje... tretten bær der

Se så mange... bær jeg fant!

Vår pram, og Westermoen (mammas barndomshjem - mormor, onkel tante og to fettere bor der nå) bak sundet.

Dagens fangst

Westermoen i all sin prakt

Skjønner du???

2009-09-04T14:44:00.005+02:00

- This computes has always been stupid! sier den middelaldrende damen med fortvilet stemme. Hennes lange hår, knallrøde lebestift, lange, svarte kåpe, og høye støvletter vitner om andre kulturer. Kanskje noen fra Øst-Europa?
- What is the problem? spør unggutten bak disken.
- It just doesn't send the e-mails! It just tells me the e-mailadress is wrong! This computer is just stupid! svarer damen.
- Well, let's have a look at these e-mails, svarer fyren og begynner å knotte på dataen.
- Well, the problem here seems to be that you haven't entered valide e-mailadresses. E-mail adresses start with a name, then the @, and then something.com. An e-mail adress does not start with http://. You see?

Gutten prøver, uten hell, å få den middeladrende damen til å skjønne problemet. Men å få en kvinne i sin beste alder til å skjønne verdens nye teknologi, og da til og med på engelsk, det er ikke alltid like lett.

Plutselig ringer damens telefon, og hun tar den, selv om det er lang kø bak.
- Hei... Nei, nu står æ no her. Kossen går det me dæ? E du fortsatt sjuk?
Gutten bak kassen blir litt overrasket, og damen bare snakker videre på flytende nordnorsk.

Etter en stund legger damen på, og gutten bak kassen fortsetter å forklare.
- Altså, som jeg sa, så er ikke dette en e-mailadresse...
- Would you please speak to me in english. I don't understand this Oslo dialect," sier damen surt. Hun er lei.

Det hele ender med at hun sier seg enig i at hun må sjekke nettet sitt hjemme, og at hun må få tak i ordentlige e-mailadresser. Tilbake står en språkforvirret og overgitt gutt bak kassen.
- Eehm... Neste kunde?

15 fisker senere...

2009-09-03T17:58:00.002+02:00

Akvarium er ikke for pyser. Hvertfall ikke hvis man er fisk. Og hvertfall ikke hvis det er vårt akvarium man bor i...

Nå står akvariumet tomt. Tomt for fisk. Men fortsatt er det en plante oppi. Kalles det herbarium da?

Som fisk i vann

2009-08-23T19:10:00.003+02:00

Jeg og Svein Jarle har blitt samfiskere! Tre gule som svømmer rundt i 20 liter vann. De har fått både skjell og sand, og to grønne planter, og til og med egen skrivebordslampe! Disse fiskene har virkelig fått luksusbolig på Fjellhaug.

Forresten har nordnorge-bildene kommet inn på facebook nå, samt bilder fra bryllupet. Så de som er interesserte i det, er velkomne til å ta en liten titt.

In my hometown...

2009-08-16T17:10:00.004+02:00

Det er bilder av mitt nabolag i VG og Dagbladet!!

Her ser du nærbutikken min! Den ligger mellom trikkestoppet og Fjellhaug, så den er kjempepraktisk.

Og her ser du snarveien opp til Fjellhaug. Hvis du går mellom disse husene, kommer du til en trapp mellom en del trær, som man bare går gjennom for å komme til skolen.

I kveld skal jeg gå til bussen i mørket. Det er en liten kilometer. Håper gatelysene virker...

Med blærekatarr og heklenål

2009-08-13T19:23:00.002+02:00

Så her sitter jeg, da, i sofaen, med dodøren åpen, og juice-kartongen på bordet. Nå er det snakk om å drikke seg fra sans og samling, skal man komme gjennom natten uten å måtte stå opp hver halvtime for å avgjøre enda et mislykket dobesøk (nei, her blir det nok en del vellykkede i stedet for, skal jeg tenke litt logisk).

Etter en dag i sofaen på denne måten, ble tv-kanalene for få, internett for lite, og huslige aktiviteter (som en ugjort oppvask) for kjedelige. En tur ned til Majorstuen for å få tak i et busskort måtte uansett gjøres, og turen til den lokale garnbutikken ble tatt, mer eller mindre spontant og i febertåke.

Da døren åpnet seg, og en verden av garn og strikkepinner åpnet sine armer mot meg, var det som om den nydelige strikkejakken ropte på meg. Den ville bli strikket av meg!

"Er denne jakken vanskelig å strikke?" spurte jeg jentene bak disken.

"Nei, den er egnetlig ganske enkel. Det er bare rettstrikk på en rundpinne, og nederst er det en bord. Det er for det meste kastemasker og luftmasker, men det er ikke vanskelig, nei."

"Hmmm... Har du noe mønster?"

"Jada! Her - ser det greit ut?"

En del prikker og skjeve streker senere...

"Hmmm... Jeg kan ikke lese mønster... Men kanskje jeg kan hekle noe?"

"Ja, det kan du vel? Det er en del garn her jeg vile anbefale."

"Hmmm... Mormor bruker mye tynnere garn enn dette?"

"Ja, det er mye tynnere, det man bruker til duker."

"Ja, jeg vil hekle en duk... Er det vanskelig?"

"Ja, det er det."

"Hmmm... Da ... tror jeg kanskje jeg vil hekle et teppe."

"Det kan du. Da kan du velge garn, og så finner jeg en nål til deg som passer."

Nå sitter jeg i sofaen min igjen, med to lilla nøster og en heklenål.

Men jeg kan jo ikke hekle mer nå enn før jeg gikk på butikken., da..

Nasjonalromantisk

2009-08-12T13:45:00.007+02:00

Foto: Ronny Myksvoll

Med en liten hilsen til bestemor og bestefar i Heidal, kommer det et bunadsbilde fra bryllupet til Andreas og Solveig. Flere bilder fra sommeren vil komme på det velkjente og velbrukte facebook, da det tar alt for lang tid å legge inn på en blogg (så, for dere som ikke har facebook, få dere det, og bli min venn inne på nettsamfunnet, eller allier dere med noen som allerede er inne i systemet).

Tips til et gladere liv

2009-08-03T21:14:00.001+02:00

1. Møt en venn du ikke har sett på en stund.
2. Se en morsom film, eller et morsomt tv-progam.
3. Tren i 30 minutter tre ganger i uka.
4. Kutt tv-tiden til det halve.
5. Kjøp opplevelser, ikke ting. Gå på konsert, på kino, besøk et uvanlig sted eller en spesiell restaurant.
6. Begynn med en ny hobby, bli med i en organisasjon eller lær deg en ny ferdighet.
7. Ta en 20-minutters spasértur i solen.
8. Lytt til avslappende eller oppløftende musikk i ti minutter.
9. Klapp en hund.
10. Slutt å se på eller lese nyheter.

(www.dinside.no/helse)

Den beste gutten og den verste natten

2009-07-28T23:34:00.005+02:00

Den beste gutten:

Bryllupet i Vesterålen førte en vakker brud og en koselig brudgom sammen. Presten talte om støtte og samhold, og kjæresten var fotograf og kameramann. Han var dessuten den kjekkeste av gjestene, der han spradet rundt med viktighet og målrettethet i blikket, og telemarksbunad på kroppen.

Den verste natten:

Reisen fra Vesterålen til Finnsnes kom litt brått på, da det viste seg at den eneste måten vi kunne rekke et møte kl. 16.00 på, var å ta Hurtigruten kl. 03.00 på natten. Dermed måtte vi pakke i hui og hast, ettersom vi ikke fant dette ut før kvelden før.

Selv om jeg er sørlanding, har jeg ikke sjøbein å skryte av, og dessuten lider jeg av migerene, og da særlig under temperatuskriftende forhold. Dermed, en kald natt på en båt i nordnorges farvann, ble det til at jeg måtte tilbringe en natt på Hurtigrutens fremragende toalett, iført ullgenser og andre varme plagg, hakkende i tennene, og ... i do.

Stakkars Svein Jarle. Han sov så søtt på en sofa i en stue, og våknet uten at jeg var der. Det siste han hadde hørt, var at jeg skulle ut på dekk for å få litt luft (den dekkturen varte ikke særlig lenge, for da jeg måtte sette meg ned, merket jeg at dekket ristet som en aldri så liten malingsmixer - sånne som man har på Montér - og hjernen føltes ut som om ble ristet ut av stilling). Siden det siste han hørte fra meg, før han sovnet, var at jeg skulle ut på dekk, gikk han selvsagt ut for å se om jeg var der. Han lette på dekk 5, dekk 6 og dekk 7, men jeg var ikke noen av plassene. Så lette han rundt omkring på skipet, men jeg var ikke der. Jentedoen kikket han ikke på, og dermed fant han ikke meg heller. Jeg, derimot, kom tilbake til "leiren" 30 minutter senere, og da satt stakkaren der og ventet på meg, i håp om at jeg ikke hadde falt over bord...

Jeg fikk sove ca. to timer denne natten, og nå er jeg ikke særlig klar for å være leirleder, med denne massive mangelen på søvn, men - jeg skal jobbe på kjøkkenet, så jeg slipper hvertfall å jage småtasser som ikke vil legge seg. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Min Vest-Telemarking!

2009-07-20T22:24:00.005+02:00

Det er ikke så rent skjeldent jeg blir stolt av ham jeg har fått tildelt. Og enda oftere kommer det nok nå til å bli. Denne typen har nemlig anskaffet seg BUNAD!

Det er nok bare en bunad som er til låns - foreløpig. Den er lånt av en grandonkel som ikke lenger så behov for denne typen påkledning, men som heller så at et medlem av den yngre garde kunne ha bruk for dette verdige plagget. Første mann til mølla var Svein Jarle, og nå står han her på stuegolvet i Bamble, med sko, sokker, skjerf, vest og jakke.

Nå har det seg sånn at bunaden bare var noe delvis, men da en annen

onkel av samme størrelse har samme type bunad, var det ikke nei hans munn, da Bamle jr. og Bamle sr. trappet opp på døren for å spør om det ikke var råd til å låne de manglende delene (sko, skjorte, sølje, skjerf og hatt). Dermed står da min mann her, ikledd Norges nasjonaldrakt, og klar for ethvert bryllup vi skulle finne på å delta i denne sommeren.

Bilder av ham i stasen kommer nok senere, men foreløpig må nok folk nøye seg med å beundre den fantastiske bunaden (bunaden til høyre på bildet) som kommer til å eskortere meg rundt omkring i Norges land den nærmeste tiden.

Hva er vel bedre som ekstrautstyr til MIN bunad, enn en bunadskledd kjekking?!

Tegnet av Kathrine, 4 år

2009-07-18T22:07:00.004+02:00

Rydding på loftet er en bra aktivitet når det regner som verst ute, og man har sommerferie. Her kan man finne ting av verdi, og ting av ... affeksjon?

Hvertfall er det sikkert at jeg hadde en såkalt "vid" barndom:

Sesam Stasjon var nok et av favorittprogrammene...

Det rår ingen tvil om at jeg har hatt en kristlig oppdragelse - her har vi Jairus' datter...

Og heller ikke var jeg rasist.

Det er det faktisk flere ting som kan tyde på, når jeg går gjennom en aldri så liten "diktsamling" fra første eller andre klasse:

Mange elever i gymsalen
Vil ut
Kjenner kvalmen og hatet
Ingen liker meg
Jeg vil bare løpe
Løpe
Ingen liker meg
Fordi jeg er farget - grønn

Dagens favorittsang

2009-07-17T12:35:00.003+02:00

Mens sola skinner inn gjennom vinduet, posten kommer og går, telefoner ringer, og mailer besvares, har man akkurat tid innimellom til å høre på litt musikk.

Dagens mest spilte sang er uten tvil Alejandro Fuentes (gammel deltaker av Idol, og medlem av de nye gitarkameratene), som synger, på klingende kristiansandsk, om sine korte bein.

Desverre finnes ikke denne sangen på YouTube, men den ligger på spotify. Platen heter Magiske kroker & Hemmeligheter, og er en samling barnesanger med norske artister. Veldig søt plate, hvor både overnatting og slemme tegnetusjer er med i tekstene.

Jeg er ikke treig
"De maser og drar i oss,
de voksne går så fort.
De tar lange, lange skritt,
de skal alltid ha no' gjort.
Jeg har'ke lyst til å løpe,
jeg har noe jeg vil si:
Det er'ke meg som er forsinka,
jeg har'ke dårlig tid...

Jeg er'ke treig,
er ihvertfall ikke sein.
Det er de som er for raske,
og jeg har litt for korte bein.

Det klikker hardt i asfalten,
en mamma, et par sko.
Ho tar lange, lange skritt
og jeg kjenner smak av blod.
Jeg er liten, jeg er sliten,
det er noe jeg vil si:
Det er'ke meg som er forsinka,
jeg har'ke dårlig tid.

Jeg er'ke treig,
er ihvertfall ikke sein.
Det er de som er for raske,
og jeg har litt for korte bein.

Hei der, alle store,
det er så mye jeg vil se.
Jeg vil kikke litt til siden
jeg vil titte under tre.
Vi er slitne alle sammen
så her kommer det et tips:
Gå litt sakte, ville du likt
og hengt etter som et slips?

Jeg er'ke treig,
er ihvertfall ikke sein.
Det er de som er for raske,
og jeg har litt for korte bein.

Jeg er'ke treig,
er ihvertfall ikke sein.
Det er de som er for raske,
og jeg har litt for korte bein."

The fast and the furious

2009-07-14T20:52:00.003+02:00

Jeg står og venter på grønt lys. Det er en bil litt oppi bakken, og om jeg går veldig fort, kan det hende jeg rekker å komme meg over før den kommer. Jeg går...

Mange ganger, når jeg faktisk venter til lyset blir grønt, skulle jeg gjerne sett en "skygge" gå foran meg, som viste meg hvor mye fortere jeg hadde kommet frem, dersom jeg hadde løpt over gaten, rett foran bilen. Eventuelt hvor ikke jeg hadde kommet over gaten, dersom bilen var raskere enn meg.

På trikken henger det for tiden plakater med forskjellige slagord, men alle har samme budskap: Pass deg i trafikken - ikke bli distrahert av dårlig tid eller telefonsamtaler.

Det er ikke bare bilistene som må passe seg.

I Oslo er det ikke rent skjeldent man kan se en mann eller dame springe over veien, for å rekke å komme inn på en butikk, eller komme til holdeplassen før trikken. Jeg lurer på hva de skal rekke... Jeg lurer på hva jeg skal rekke?