Bryllupsblogg

Denne bloggen har fått litt lite påfyll i det siste, og jeg tror nok det kan hende at det fortsetter sånn. I tilfelle jeg begynner å blogge på nytt, kan det nok være i en annen setting, under et annet navn. Uansett kan jeg meddele at jeg og min forlovede nå blogger under annet navn:

http://brudesvein.wordpress.com

Dette er ikke noen blogg vi kommer til å bruke, annet enn i bryllupssammenheng, men det kan jo være det finnes noen som er interesserte i å ta en kikk uansett. Den er ikke ferdig, så bilder og slikt kommer etterhvert. Jeg er ikke så god på sånn wordpressblogging enda.

Så, på gjensyn, blogspot.
Hvis du har meg på en reader, eller noe sånt, så trenger du ikke slette meg enda. Det kan godt være jeg plutselig gjør et comeback ;-).

Takk til alle dere som har lest her hos meg. Det har vært utrolig kjekt, og blogging har gitt meg muligheter jeg ikke visste fantes for meg engang.

Jeg kommer aldri til å bli rik...

Det er litt rart å lese artikler om hvor dårlig lønn jeg kommer til å ha i forhold til resten av Norges befolkning. Ifølge Vårt Land vil jeg ligge nest nederst på lønnsstigen (under samlet livslønn), under både sosialfag fra VGS og helsefagarbeider fra VGS. Og under teolog, faktisk.

Det går selvsagt an å videreutdanne seg. Men likevel synes jeg det er litt merkelig at videregående elever med yrkesfag kommer til å ha tjent 2 millioner mer enn det jeg kommer til å ha tjent når vi går ut i pensjonslivet samtidig.

Likevel er det ikke slik at lønn er det som betyr alt. Trivsel og interesse går nok foran, men likevel... Hva kan man si. Verden er ikke annet enn urettferdig.

Heldigvis for meg har jeg da en type som har valgt elektronikken og salgets vei (hvertfall foreløpig), som kan for oss bringe inn til livets opphold, mens jeg i min jobbhverdag kan være med å opprettholde livet til mennesker i stedet.

Valgets kval

Det er litt rart å tenke på alle de tingene jeg ikke kan bli. Fordi jeg er blitt for gammel og for utdannet. Og så er jeg bare 22!

Ting jeg ikke kan bli:

Proff fotballspiller

Dette var vel egentlig aldri noen mulighet for meg, ettersom fysikken, viljen og interessene tilsier en mer sedat livsstil enn yrket krever.

Kokk

Joda, jeg kan bli hjemmekokk, men skulle jeg ville bli kokk profesjonelt sett, er det mer jobb enn det som kult er. Men jeg kjenner noen som har tatt videregående både en og to ganger, og som endte opp med fagbrev i kokk til slutt, så det går an, men så var det denne sedate livsstilen igjen, da.

Hjelpepleier

Nå har jeg rett og slett kommet så langt i livet at jeg ikke lenger kan bli hjelpepleier. Nå må jeg enten forbli pleieassistent, eller jeg må studere til jeg blir sykepleier. Mellomtingen er nå over for min del.

Ambulansepersonell/Luftambulansepersonell

Også dette er en videregående utdannelse. Og med videregående komplett, har jeg ikke lenger rett på lærlingplass. Og da får man heller ikke utdannelsen...

Men så er det mange ting jeg kan bli, da. Men de fleste av disse inneholder egentlig ordet sjef, på en eller annen måte...

Det er mest rart å tenke på. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbet som tre av de ovenforstående, men kan ikke det lenger. Men så er jeg egentlig glad for at jeg blir sykepleier. Det er bare alltid litt greit å ha muligheten til å surmule litt over valg jeg valgte bort da jeg valgte noe annet, før jeg går videre til å glede meg over alle valgene jeg valgte, da jeg valgte det jeg valgte.

Geocaching

Den nye aktiviteten:

GEOCACHING

Eller, enklere sagt:

SKATTEJAKT

Da jeg var liten lagde vi en god del skattekart som vi farget brunt med både sand og tegnestifter, og som vi brant i kantene. Det trenger vi ikke gjøre lenger.

Den verdensvide aktiviteten innebærer et gps-kart, hvor man får et mål på et kart, og man skal følge retningen for å finne frem til. Ved målet vil man finne en skatt av ukjent størrelse, og en bok hvor man skriver navn og dato i. Skatten består av ting folk som har funnet plassen før, har lagt igjen. Opplegget er at hvis man vil, kan man ta en ting, og legge igjen en annen ting. Som et slags bytte.

Nå er det ikke akkurat masse verdifulle ting man finner der, men skattejakt er morsomt likevel.

Jeg og Svein Jarle fant i dag skatten gjemt i taket på en telefonkiosk. Så mange som 2000 poster finnes i bare Oslo-området! Det visste du ikke, tenker jeg, at det var så mange gjemte skatter rundt omkring. Du har helt sikkert gått forbi mange. For eksempel den som ligger gjemt utenfor Ullevål Stadion.

Dette er nok en noe nerdete aktivitet, siden den innebærer en gps, men jeg synes det er veldig kjekt likevel, jeg.

Om å seg så alt for mye i speilet

Hvorfor ser alle seg så mye i speilet?

Hvorfor kan de ikke bare la kropp være kropp, og så gå ut og gjøre noe nyttig?! Noe som betyr noe for andre? Eller for en selv?

Nå er det ikke sånn at jeg mener at kroppen er uviktig. Det er dumt ikke å holde den vedlike, så man blir sittende i en stol fra man er 40 år gammel pga dårlige ledd og annet, men det er ikke for kroppens skyld man skal holde den i form! Og hvis man liker å trene, be my guest. Men la meg slippe å høre alt det maset om hvor mye de har trent, hvor fine lår de har, og hvor mye de har forbrent den siste uken. Jeg er ikke interessert.

Jeg, for min del, føler hvertfall at jeg har mye mer å komme med, dersom jeg kan bruke hodet i stedet for kroppen. Hvis jeg ikke kommer meg til samtalen, er det jo litt "lost cause", men holder jeg meg i såpass stand at jeg klarer å bevege meg fra A til B, slik at jeg kan være aktiv i sosiale settinger, klare å knyte mine egne sko, og være så fin at kjæresten/mannen min synes jeg er attraktiv, så er jeg faktisk fornøyd.

OG - jeg synes faktisk ikke dette bildet over er noe godt argument for at vanlige kropper er fine. Se hvordan hun presenterer den, da! Hun står der og gjør seg stygg - for å likne på vanlige jenter. Det vil si MEG. hun gjør seg rett og slett STYGGERE for å promotere MIN kropp.

Men jeg er faktisk ikke stygg! Jeg er faktisk fin! Ikke fordi jeg har valker, men fordi jeg er MEG.

Men men men men manly men men men

Okei... Det ER en morsom serie, men SÅ morsom er den ikke...

Nå har naboen vår sett på Two and a Half Men siden kl 0100 i går kveld. Og det er ikke første gang han har kjørt maraton. Omtrent siden i sommer har vi hørt "Men men men men manly men men men" gjennom veggen når vi har lagt oss. Eller stått opp. Eller bare vært på soverommet i det hele tatt.

Dette begynte han med da han nok hadde spilt gjennom all den klassiske musikken han fikk tak i. For han hadde en periode med det og. Høy klassisk musikk som inkluderte opera. Fra tid til annen spilte han en melodi som gjorde at jeg våknet fra drømmeland, svett og anpusten, med frykt i øynene.

Men nå er det altså disse to mennene og guttungen som ljomer i veggene hos oss. Og jeg vurderer snart å ta turen innom naboen med et puslespill eller et Se&Hør, så øynene hans ikke blir mer firkantede enn de alt er...

Et livstegn

Kanskje det koseligste jeg opplever, når blogging ikke lenger blir en hverdagsvane, er når noen kommenterer det, og ber meg om å blogge mer. For å skrive rett ut i intet, gir ikke særlig mye tilbake til forfatteren.

Grunnen til den relativt uhyppige bloggingen, er rett og slett at ting skjer.

Jeg har vurdert mange ganger om jeg skulle delt med mine blogglesere og resten av verdsveven min siste dag med bestemor. Mine tanker og følelser. Om tårer og gleder. Om klemmer og kjærlighet.

Og jeg har vurdert om jeg skulle skrevet noe om begravelsen hennes. Om alle de fine minnene som ble tatt frem. Om alle fremmøtte og alle blomstene.

Og jeg har også vurdert om jeg skulle skrevet litt om tiden etterpå. Hvordan livet egentlig ikke er blitt veldig forandret, sånn i hverdagen. Og hvordan det egentlig er veldig underlig, når jeg samtidig kjenner at jeg er trist over å ha mistet bestemor.

Jeg har vurdert det mange ganger. Men så er det liksom det at det er litt mitt. Det er ikke felles.

Jeg vil ikke blogge om bønnen jeg og bestemor ba sammen.

Om hvordan vi ba om at vi skulle møtes igjen.

For jeg var ikke journalist da.

Jeg var bare Kathrine.

Barnebarn.

Og lei meg.

Og glad i bestemor.

Og i bestefar.

Jeg fikk ikke med meg detaljer som hvordan blomstene luktet, eller hva slags farge det var på veggene. Jeg fikk bare med meg bestemor. Og bestefar. Og meg. Og Elisabeth.

Men jeg vil gjerne fortelle om det likevel. Ikke på nett. Men jeg vil gjerne heller fortelle om det med munnen. Ikke med fingrene. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Så jeg får fortalt den noen ganger...

Jeg har ikke vært noen hyppig blogger. Men jeg har ikke sluttet. Det er ikke det jeg har. Jeg har bare hatt en pause. En pause så jeg fikk sortert tankene mine litt, så jeg ikke angrer det jeg legger ut på nettet. En pause så jeg fikk fortalt historien noen ganger, før jeg publiserte den.

Men jeg gleder meg til fremtiden nå. Det er så mange ting å se frem til. Og da blir det kanskje mer blogging. Da blir det mer å fortelle om.