Vinterferie i Heidal

Nå sitter jeg hjemme etter noen dager i Heidal, og jeg vil fortelle om en minneverdig busstur, pluss litt til.

Bussturen til Heidal er nemlig noe av det rareste jeg har vært med på, tror jeg. Bussturene jeg er på blir vanligvis ganske rare (ikke pga meg, men de bare blir det...), men denne var rarest av alle. FOR: Da vi kom til Minnesund ble vi stoppa i trafikk-kontroll. Bussjåføren gikk ut og var liksom forberedt på den vanlige kontrollen og hadde alle papirer klare. Men denne gangen var det ikke godt nok. Derfor mistet han førerkortet. Synd for han. Men da satt vi der, da. 70 passasjerer. Litt fortapt i det store intet, egentlig. Så han begynte å krangle. Og vant til slutt. Han fikk tilbake lappen.

Men kjøre, det fikk vi ikke. For papirene holdt ikke. Det var nemlig ikke originaler, men bare fakser eller kopier eller noe sånt. Det er forresten sånn alle kjører med. Busser og trailere og alt mulig. Ingen kjører med originalene... Men men...

Bussjåføren ringte til Oslo og ba de om å sende en bil med pairene så vi kunne kjøre videre. Men det er jo en stund til Minnesund. Hvertfall når det er rush-trafikk. Så det tok sin tid, kan man si. Og i mellomtiden hadde kontrollmannen begynt å bli utolmodig. Så han sa det at hvis ikke papirene kom snart skrudde han av skiltene. Og det ble snart, og over snart, og mannen ble sur. Så han gikk bort og klippet av skiltene våre. Kjipt, tenkte jeg... Da blir jeg vel sittende her. Men akkurat i det øyeblikk kom bilen med pairene. Wow! En reddende engel akkurat i time, tenkte jeg da. Men neida. Mennen fikk papirene og stå på plassen med skilt i den ene hånden og papirer i den andre, og så var arbeidstiden hans over, så han tok med seg skiltene og gikk. Så da sto vi der, da. En bussjåfør (med lappen, da, heldigvis), 70 passasjerer uten mat, og en buss uten skilt.

Da var vi allerede 2 1/2 time forsinket. Og mer skulle det bli. For de måtte jo få tak i en ny buss til oss, da. Så det kom en fra Lillehammer eller noe og skulle hente oss, og en fra Oslo. Den fra Oslo skulle ta med de som skulle direkte til Trondheim for at de ikke skulle komme frem så seint, men, hehe. Den ble sittende fast i rush-trafikken, den og. Så den kom ikke på 1 time... Når den egentlig skulle brukt mye mindre. Den bussen jeg skulle på kom etter 1 1/2 time. SÅ da vi kom til Lillehammer hadde vi bruke ikke mindre enn 8 timer fra Oslo. Hvem i alle dager bruker 8 timer fra Oslo til Lillehammer, da? Høres jo nesten ut som om jeg kunne gått fortere på ski. Jeg kom frem halv 9 på kvelden. Da hadde jeg ikke spist siden halv 9 på morraen... Sulten? Ja...

Men passasjerene holdt motet oppe, og fordi ingen av oss hadde spist siden frokost var stemningen ganske vill og gal og preget av tomme mager. Vi prøvde til og med og bestille pizza der på Minnesund. Men merkelig nok var det ingen som ville levere 20 pizzaer til trafikk-kontrollen på Minnesund. Kan ikke forstå det...

Ellers var besøket i Heidal veldig bra. Gikk på ski, spiste taco på setra, sykla en del på ergometersykkel (bestemor og bestefar hadde fått en kul en i stua som jeg likte veldig godt), bestefar fikk spunk (bestefars og pippis ord for spysjuken), masse av bestemors mat, og masse oppmerksomhet... Passer meg bra, hehe. Kan godt gjentas.