Nysgjerrig på fremtiden?

Aviser er på vei ut, og internett kommer mer og mer inn. Det er en fremtidsdrøm hos de fleste dagspublikasjoner å kunne publiseres elektronisk - det sparer mye trykkeriutgifter, portoutgifter, og miljø. Ganske lurt, egentlig.

Dersom du er nysgjerrig på dette nye formatet avis, er dette en gylden mulighet, da jeg har et par-tre saker i dette nummeret av Øy-avisen (Skjærgårds Music&Missions egen avis).

Les avisen ved å trykke her

Det kan være noen trenger litt bruksanvisning på dette, da. Det er i grunn ganske enkelt.

I venstre hjørne finner man fire piler: to som peker til venstre, og to som peker til høyre. Dersom du trykker på pilen til høyre (den pilen uten strek bak), blar du én side. Dersom du trykker på pilen til høyre (med strek), blar du helt gjennom avisen.

Dersom du synes skriften er for liten, kan du forstørre den ved å trykke på plussen. Den er plassert til høyre for pilene.

Hvis du er ferdig med å lese der du har zoomet inn, kan du flytte hele avisen ved å trykke på den med venstre museknapp, holde inne, og dra hele avisen dit du vil.

Lykke til.

Ellers kan jeg informere for de interesserte at en av mine saker i ØY har kommet på Vårt Lands nettsider. For å lese, følg denne linken:

Kathrine tester afrika

Mvh

Kathrine

PS: Det viser seg at linken min er generell for avisen, også etter at den har oppdatert seg til neste dags avis. Derfor kan du ikke lenger se mitt forsøk som afrikaner på leir. Men ØY kan du likevel lese. Det er en bra avis, særlig for de som oppholder seg på Skjærgårds).

Skjærgårdssommer

Jeg befinner meg på Skjærgårds Music&Mission festival på Risøya. Der jobber jeg som journalist i ØY - Skjærgårdsfestivalens egen avis. Her er noen bilder fra showet.

Som man reder...

For tiden reder jeg på generalsekretærens kontor. Jeg har nemlig steget i gradene, og flyttet meg to kontorestoler til venstre. Nå er jeg fungerende generalsekretær for noen dager - jeg liker hvertfall å tro det.

Kontorene er tomme, gangene er relativt mørke, og kaffen er kald. Hvorfor? Fordi det er generalforsamling i Trondheim i disse dager. Dermed er jeg alene på kontorene i Linstowsgate 3, for å ta telefoner, sortere post, og ikke svare på de spørsmålene jeg får, fordi de må vente til neste uke. Å være generalsekretær er ikke lett, skal jeg si dere. Hvis Rolf jobber på denne måten, kan jeg skjønne at han av og til må ta seg en liten generalforsamlingsferie.

Mens resten av gjengen er på storsamling, med fest og moro, i Trondheim, sitter altså jeg så og si alene, bortsett fra et par andre ansatte - som jeg da unngår å snakke med, for bare å føle at det er jeg som sitter på toppen disse dager. Fra 8-11 var det ikke så verst, men nå begynner jeg å føle på mangel av arbeidsoppgaver, da alle dagens telefoner er tatt, alle arbeidsoppgaver er gjort, og solen skinner sterkere og klarere enn aldri før.

Jaja... Det er vel sånn det er å være generalsekretær, tenker jeg.

Sommersamboer?

Neida, det heter ikke samboer når det ikke var andre valg, men vi bor nå sammen for en stund likevel.

Svein Jarle viser sine husmorslige sider mens jeg er på jobb. Mens oppvasken står høy som et tårn før jeg drar, er den ren og pen når jeg kommer hjem.

Mens gulvene er støvete og fæle før jeg drar om morgenen, er de støvsugde og deilige når jeg returnerer fra dagens gjøremål.

Mens sengene er uoppredde og krøllete, er de redd og ryddige i firetiden.

Jeg har virkelig funnet meg en som kan dette med å leke hus.

Grunnen til "samboerskapet" er usikkerhet med tanke på jobb. Dersom man skal få seg jobb, må man være tilstede for eventuelle intervjuer. Desverre er det sånn her i verden at finanskrisen gjør at det blir mange om beinet, og jobbsøkingen har desverre enda ikke slått til. Derfor blir vi bare samboere en liten uke til, og etter det blir jeg igjen ensom.

I tider som dette (finanskrisetider) er det at man må begynne å tenke kreativt. Min kjære vurderer derfor kanskje å starte enkeltmannsforetak. Det kunne jo vært en artig vri i livet!

Krampetrekninger halvveis i en bachelorgrad

Livet er en konkurranse.

En konkurranse om å være god, og gjerne best.

En konkurranse der man stadig unnskylder seg med en eller annen unnskyldning dersom man ikke vant.

"Jeg synger nok ikke så bra i dag - jeg er litt hes, ser du."

"Beklager at det er så rotete. Jeg var så lenge på jobben at jeg ikke rakk å rydde før dere kom."

"Maten ble ikke helt som den skulle være, altså. Vanligvis er den mye bedre."

Hvorfor konkurrerer vi slik med hverandre? Hva får vi ved å være bedre enn alle andre?

Hvorfor kan vi ikke bare være oss selv? Gjøre vårt beste, og si at det er nok?

Jeg skulle ønske vi kunne være fornøyde med oss selv. Være den vi var skapt til å være.

Jeg er glad for at jeg er kristen. Hvertfall der kan jeg komme akkurat slik som jeg er - utildekket, usminket og usikker - og likevel være god nok. Ikke i meg selv, men gjennom Jesus.

Trashing the camp

Jeg har ofte undret meg over menneskers evne til å overse ting i sin nære omkrets.

For en stund tilbake så jeg en mann på gaten som ikke klarte å gå skikkelig, og som strevde ved en høy fortauskant. Mannen gikk ned på alle fire og forsøkte å kravle seg opp på fortauet, men klarte ikke å komme over hinderet. Folkene som sto rundt, gjorde ingenting. De så på ham, og så vekk. De gadd vel ikke, tenker jeg?! Eller kanskje de bare ikke hadde særlig lyst. Uansett ble mannen stående der alene, i veien og midt på trikkeskinnene...

Da jeg kom på jobb i dag, var pulten min overfylt av noens esker. Jeg gjetter de hadde blitt tatt ting ut av, men det var hvertfall ingen som hadde tenkt på at det skulle komme noen etter.

Og da jeg kom inn på kjøkkenet, var det kopper og krus og søppel over alt, og oppvaskmaskinen var tom. Men det er vel sånn det pleier å være, egentlig. Noe jeg virkelig ikke skjønner, er hvordan det er mindre stress å rydde søppelet inn på kjøkkenet, og IKKE i søppelkassen, enn å rydde det rett ned i søpla! Og hvorfor det er mindre stress å stable alle koppene i det vide og det brede på kjøkkenbenken fremfor å sette det rett inn i oppvaskmaskinen!

Jeg skjønner ikke helt hvordan så mange mennesker kan se på seg selv som så mye bedre enn andre at de bare "fortjener" å la ting flyte, så andre kan plukke opp etter dem, som om de var ens slaver. Eller hvorfor så mange mennesker kan se på seg selv som så mye bedre enn andre at de ikke gidder å hjelpe når andre er slitne eller sliter, bare fordi de ikke har særlig lyst der og da.

Skoleutflytting for åttende gang...

Så var skoleåret over for denne gangen, og i år igjen er jeg fantastisk fornøyd med at jeg ikke bor på internat. Skolesluttflytting er jeg lei av for lengst, og det å ha en leilighet der jeg vet at alle tingene ligger på samme plass til høsten som der de ligger nå (til alles opplysning er det ganske ryddig i min leilighet), er egentlig fantastisk deilig.

Min leilighet trengs en liten vask. Det er litt støvete i hyllene, og gangen er etter sommerens nydelige og tørre vær litt sandete. Men annet kan man strengt tatt ikke forvente. Så, mens alle andre pakker i kasser, vasker vegger og tak, og ikke minst renser sluket for siste rest av hår som skulle ha havnet der i løpet av året, tar jeg en liten moppetur over gulvene mine og vifter litt med støvkosten i hyllene. For jeg skal nemlig ikke delta i skoleutflyttingen.

Men vent nå litt... Åååååå... Kjærester altså...

Nå sitter jeg til knes i støv, ledninger og gamle brusflasker. Fem esker med dataspill, spillkonsoller, datagreier og andre ting jeg ikke vet hva er står nå på gangen. Det meste av klærne er tatt ut av skapene, men det ligger fortsatt sikkert 20 kg skittentøy på badet. Vitsen med å vaske klær og gulv den siste måneden var ikke særlig stor, siden man likevel skulle flytte ut.

Og - sånn var det visst i fjor og, hvis ikke jeg husker helt feil...

Skoleutflyttingstrenden har nå fulgt meg siden sommeren 2001, og jeg begynner å bli klar for å slå meg til ro en plass. Det vil si... Jeg har jo alt gjort det, men hjalp det?!

Godt jeg er glad i denne hybelkaninen min, da ;-).