Et livstegn

Kanskje det koseligste jeg opplever, når blogging ikke lenger blir en hverdagsvane, er når noen kommenterer det, og ber meg om å blogge mer. For å skrive rett ut i intet, gir ikke særlig mye tilbake til forfatteren.

Grunnen til den relativt uhyppige bloggingen, er rett og slett at ting skjer.

Jeg har vurdert mange ganger om jeg skulle delt med mine blogglesere og resten av verdsveven min siste dag med bestemor. Mine tanker og følelser. Om tårer og gleder. Om klemmer og kjærlighet.

Og jeg har vurdert om jeg skulle skrevet noe om begravelsen hennes. Om alle de fine minnene som ble tatt frem. Om alle fremmøtte og alle blomstene.

Og jeg har også vurdert om jeg skulle skrevet litt om tiden etterpå. Hvordan livet egentlig ikke er blitt veldig forandret, sånn i hverdagen. Og hvordan det egentlig er veldig underlig, når jeg samtidig kjenner at jeg er trist over å ha mistet bestemor.

Jeg har vurdert det mange ganger. Men så er det liksom det at det er litt mitt. Det er ikke felles.

Jeg vil ikke blogge om bønnen jeg og bestemor ba sammen.

Om hvordan vi ba om at vi skulle møtes igjen.

For jeg var ikke journalist da.

Jeg var bare Kathrine.

Barnebarn.

Og lei meg.

Og glad i bestemor.

Og i bestefar.

Jeg fikk ikke med meg detaljer som hvordan blomstene luktet, eller hva slags farge det var på veggene. Jeg fikk bare med meg bestemor. Og bestefar. Og meg. Og Elisabeth.

Men jeg vil gjerne fortelle om det likevel. Ikke på nett. Men jeg vil gjerne heller fortelle om det med munnen. Ikke med fingrene. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Så jeg får fortalt den noen ganger...

Jeg har ikke vært noen hyppig blogger. Men jeg har ikke sluttet. Det er ikke det jeg har. Jeg har bare hatt en pause. En pause så jeg fikk sortert tankene mine litt, så jeg ikke angrer det jeg legger ut på nettet. En pause så jeg fikk fortalt historien noen ganger, før jeg publiserte den.

Men jeg gleder meg til fremtiden nå. Det er så mange ting å se frem til. Og da blir det kanskje mer blogging. Da blir det mer å fortelle om.