19 going on 20

Det begynner å bli noen år siden ungene på bussen begynte å si "ho dama..." i omtale av meg. Flere ganger har jeg blitt tatt for å være mora til søsknene mine. Og likevel er det ikke mer enn et år siden jeg ble satt på barnebord sammen med fetterne mine på 10 og 11 år.

De eldre ser på meg som en som har livet foran meg. En med alle muligheter åpne. En som fortsatt har mange ugjorte feil, og en som har utsikter for kanskje å unngå å gjøre dem. De yngre, derimot, ser på meg som en som har levd livet. En med erfaring. En som vet hva jeg gjør, for jeg har da gjort det før! Visdom og kunnskaper overskrider deres med mange meter, og det er jeg som selvfølgelig skal være sjefen dersom noe skal fikses og ordnes.

Men hvor er jeg, da? Jeg er ikke voksen! Nehei... Men... jeg er jo ikke barn heller, da. Det er lenge siden jeg var barn. Men voksen? Nei, det er jeg hvertfall ikke. Voksne, de har jobber de skal til, regninger å betale, verv å fylle. Ansvaret som voksen er jo enormt!

Hey... vent nå litt... Jeg har jo jobb. Og regninger. Og verv! Men jeg er ikke voksen. Jeg går jo i rosa klær og liker tegnefilmer og trampoliner og akebrett. Kan man være voksen da?

Til neste år skal jeg studere. Kathrine, den seriøse studenten... Jeg har litt vanskeligheter med å se det for meg. Men det er det som er realiteten. Jeg er 19, going on 20. Jeg har levd 1/5 av livet mitt. Og det har egentlig ikke begynt enda! Livet har bare så vidt begynt å bevege seg fremover, og det får stadig mer fart.

Voksen? Nei, jeg tror ikke det. Barn da? Nei, ikke det heller. Ungdom? Tja... Kanskje jeg bare rett og slett er ung. Ung med litt erfaring, litt peiling, litt kunnskap og litt visdom. Og plass til mye, mye mer.