Jeg er bare en mann som gjør så godt han kan...

Jeg har sykkel.
Og med den kommer en del jobber: fiksing av kjeder som hopper av (gjort), lapping av dekk (ikke gjort), skruing av diverse skruer (gjort), osv.

I dag måtte jeg til bensinstasjonen for å pumpe et litt flatt fordekk. Følte meg nesten litt mandig der jeg sto med skitne hender nedi bakken for å stappe den luftedingsen ned i dekket. Og så trykket jeg på en sånn klaffegreie, og der kom det masse luft, ja! Men... dekket ble jo bare flatere. Ja, jeg hadde ikke sprengt det, altså. For det kom ikke noe smell. Men jeg lurte litt...

Så leste jeg på en bruksanvisning. "For fylling av luft, trykk helt inn. For tømming av luft, press halvveis." Jaja, tenkte jeg. Får vel trykke helt inn, da.

Så gjorde jeg det, og himla. Dekket ble skikkelig hardt. Det var ganske mye luft på en gang i den blåsegreia.

Manndigheten min hadde ikke forsvunnet enda, da. Jeg hadde fortsatt et par hakk med mandig stolthet, enn så lenge.

For så kommer det en mann bort til meg mens jeg står der, bøyd ned på bakken.
"Var det ditt dekk som eksploderte her istad?"
"Nei...?"
"Var det venninna di sitt, da?"
"Hmmm... nei, jeg er her alene, jeg..."
"Ja, ok... for det var et dekk som smalt kraftig her isted..."

Ja... Når jeg ser tilbake på situasjonen kan jeg skjønne at han ikke akkurat senset mandigheten min. Knelende ved min røde pikesykkel, ikledd miniskjørt, og med et stort blondt hår (som faktisk, believe it or not, faktisk bærer med seg mer fordommer enn man skulle trodd), så jeg nok ikke så veldig mekanisk klok ut for øyeblikket.

Men, med denne holdningen unngikk jeg å sprenge et dekk! Det hadde blitt noe til innlegg, det. Han mannen hjalp meg å fylle dekket, han. Forklarte meg hvordan den blåsedingsen fungerte så jeg skulle slippe å fylle dekket til det så ut som en doughnut.

Men, jeg HAR hengt opp bilde på veggen i dag, og jeg bygde faktisk den sykkelen min selv, bare så dere vet det. Gi meg et skrujern, og jeg skrur hva det skal være. Bare jeg slipper blåsedingser...