Back to the future

I løpet av de siste fire årene har jeg blitt godt introdusert til 80-tallets herlige rytmer, sveiser og kleskolleksjoner, og 90-tallet har jeg faktisk opplevd helt på egenhånd. Men gårsdagens 70-tallsopplevelse var på èn måte litt ny for meg, selv om jeg jo har sett "Grease" opptil flere ganger.

Settingen er en leilighet "midt mellom A-gjengen og B-gjengen", fire eksbibelskolejenter, og taco. Filmen er "Saturday Night Fever", og Kathrines smak har muligens forandret seg litt siden "Grease"'s slengbukser og brylkrem faktisk var litt kult, sånn på slutten av 90-tallet.

Kjente melodier, som "Stayin' Alive" og "How Deep Is Your Love?", kom tilbake til mitt indre sinn (og gav meg assosiasjoner til reguleringstannlege...) og bekreftet mine fordommer om fistelsang og den typiske "hånd mot motsatt lår - hånd peke rett i sky"-dansen, som jeg egentlig hadde et håp om at bare var karikert dansing. Den gang ei...

Ok, tre raske ord om selve filmen: Langtekkelig, story-løs, helt ok slutt (i forhold til Grease, der de ender opp i en flyvende bil??)

Noen ord om mitt inntrykk av 70-tallet (eventuelle lesere som har noe å tilføye, enten det er selvopplevd eller erindringer fortalt fra generasjon til generasjon, må føle seg frie til å gjøre det):
Håret skal være mest mulig fettete. Luggen skal helst ligge litt opp, så bøyes bakover for å gi den perfekte "Elvis"-looken. Jentene liker kort, og gjerne krøllete hår, og luggen er egentlig litt udefinerbar.
Skoene er høyhelte, kvinner som menn. Og de klikker når man går (klikk klakk klikk klakk).
Klærne går mye i farger. Guttene har bukser som desverre er veldig trange oppe, men stoffbruket går i balanse når man legger til litt ekstra sleng nederst. Skjortene er også i trangeste laget, men da går det heldigvis an å ta på seg en skinnjakke som dekker de verste strekk-krøllene dette skaper. Jentene ser ut til å like pels på sine kreasjoner av noen kjoler, og dersom de har på seg bukse, er det ikke sleng noen plass. Nei, her skal det være så tettsittende som det går an å få det (og folk klager på klesstilen NÅ?)
Musikken er jo festlig. Her går det i disco. Hvem som helst må føle at dansefoten vil ut på golvet, som faktisk blinker. Om kvaliteten på musikken er noe å skryte av, kan derimot diskuteres. "Ah ah ah ah stayin' aliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiive". Dessuten tror jeg de fleste av 70-tallssangerene må ha hatt en eller annen traumatisk opplevelse som hemmet utviklingen av mannsstemme.
Dansingen må bare oppleves. Eller skal man kanskje heller si "dansingen"? Når jeg skal beskrive denne mer uvanlige måten å bevege seg på, kommer jeg ikke på noe særlig annet enn at det må være dette som er "bevegelse til musikk". For egentlig ser det mer ut som kameler på tur, alternativ til forflytning dersom man har brekt begge beina, og armer som har fått seg et eget liv der det spastiske hylles.

Jeg klør meg i hodet av 70-tallet... Ikke fordi jeg synes det er stygt nå, men hvorfor noen kunne synes at det var PENT DA, med slengbukse, brylhår og disco-feeling...