Middagsbesøk i Grimstad

I fire dager har jeg vært på lederkonferanse på Holmavatn leirsted. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder og fortalt hva jeg har gjort, men jeg glemte kamera, og det er så mye å fortelle at dersom noen er interessert, får de heller komme og snakke med meg. Helga har hvertfall vært helt utrolig bra: jeg har lært mye om hva det vil si å være en leder, og jeg har blitt kjent med en hel horde av utrolige mennesker.

Noe jeg vil fortelle på bloggen, derimot, er fra turen hjem fra Holmavatn (som ligger på Jæren, for de som ikke er så stø i sin leirgeografi).

Fra Fjellhaug var vi 8 glade ungdommer som skulle ut på tur. Vi skulle kjøre Fjellhaugminibussen, og visste at dette kom til å ta litt tid (ca. 8 timer). Men vi var ikke motløse, og vi kjørte på. Frem skulle vi. Og frem kom vi.

Men når vi hadde kjørt buss bort, måtte vi jo og kjøre buss tilbake. Dette hadde Harald fått nyss om, og han ville gjerne sitte på for å slippe en dyr togreise.
Etter en stund ble det satt i gang bil-bingo. Rutenett på ni ruter, med valgfrie tall fra 00-99. De to bakerste tallene på skiltene på motgående kjøretøy er de som teller.

Etter en time med bil-bingo var folket litt lei. Det er da den sjebnesvangere leken begynner.
"Hvis den neste bilen er 11, skal Trygve ta 10 armhevinger på stuegulvet hjemme hos Kathrine (Vi skulle stoppe innom hos meg og spise på veien)," sa Sonja.
Heldigvis ble ikke den neste bilen 11, men leken fortsatte.
"Hvis en av de neste fem bilene er 24, skal Jørn Åsulf sjekke opp dama på bensinstasjonen og få tak i nummeret hennes."
"Hvis en av de neste bilene er 67, skal Sonja være kjempefrekk under hele besøket hos Kathrine."
"Hvis en av de neste fem bilene er 15, skal Harald introdusere seg som Kathrines kjæreste, og være det under hele besøket."

Stakkars Harald. Da den femte bilen kom, og vi så tallene en og fem lyse mot oss, brølte bussgjengen ut. Leken, som minner mest om russisk rullett i bilform, hadde fått en konsekvens. Og Harald, som bare tilfeldigvis hadde valgt ut denne bilen, hadde plutselig fått seg svigerforeldre.

Leken fortsatte en god stund, og de fleste av utfordringene gikk på en eller annen måte ut over undertegnede. Det var lettest å gjennomføre de når det ikke var så langt inn i fremtiden.

"Desverre" ble dette det eneste tallet som slo til da det skulle, men bussgjengen hadde empati.
"Når vi kommer til Kathrine, skal Vidar bare snakke om meg," sier Sonja.
"Ja, da skal du bare snakke om meg, og Jørn Åsulf skal snakke bare om tomater," sa Vidar, "og Trygve skal snakke bare om grøt!"
Slik endte det med at alle hadde hver sin ting de var overopptatt av.

Til alles unnskyldning: denne helgen har vært ganske søvnløs, så i mangel på søvn ble humorterskelen og diverse sperrer radikalt nedsatt.

Mamma hadde stelt i stand fiskesuppe, og Ragnhild, som bare skulle snakke om sykdommene sine, sa i en høflig, men direkte tone at dette kunne hun ikke spise. Diabetes og melkeallergi...
Trygve lurte på om ikke ho hadde lagd grøt, og Jørn Åsulf inspiserte makrell i tomat-boksen nøye. Da han la ost på skiven, lurte Vidar på om ikke han skulle ha makrell i tomat.
"Nei, disse tomatane kjem ikkje frå heime. Dei er ubrukelege!" var svaret.

Måltidet ble utrolig latterfylt, og min stakkars lillebror var mer eller mindre forvirret under hele besøket. Spesielt godt husker jeg da Harald begynte å snakke om at avstandsforhold var vanskelige ting, og at han håpte han snart kunne flytte sørover (fra Trondheim) slik at han kunne forsørge meg. (Jeg pleier ikke å bli så fryktelig flau over slike ting, men en gang må være den første, og jeg var FLAU).

Da vi skulle gå, var det flere av gjestene som ikke klarte å gå uten en unnskyldning, så spøken ble avslørt før vi forlot the Løsnesløkken residence, men latteren satt igjen lenge etterpå, og ble til underholdning for de resterende fire timer av turen.

Takk for besøket, folkens. Det var en herlig opplevelse.