Ofrer alt, alt for Norge

Jeg har hatt få idrettskader i mitt liv. Grunnen er enkel: Ingen idrett - ingen skader.

Min idrettsskadehistorie går som følger:
* Brist i en tå i foten - grunn: sparket hardt i bunnen av bassenget ved Sjømannskirken i Houston
* Kraftig overtråkk - grunn: total mangel på turn-egenskaper

Denne helga har jeg derimot forlenget listen min med hele 50%. Jeg har nemlig fått føle den ganske fryktede "ball-i-øyet"-skaden.

Åstedet var Fjellhaug Skolers gymsal.
Vitner til hendelsen var fem medelever og to utenforstående.
Tidspunktet var søndag ettermiddag.

Ballen var på sentringens vei, og Marianne sparket som aldri før. Idèt skoen traff ballen, var katastrofen et faktum. Ballen hadde satt sin kurs i retning øye.

Med et smell traff ett stk kule et annet stk kule, og det ble fort klart hvilken av disse kulene som var hardest.

Etter å ha ristet øyeballen tilbake i øyehulen i riktig posisjon, oppdaget jeg at antallet spillere hadde fordoblet seg. Dessuten merket jeg meg at øyevipper helst skal være på utsiden av øyelokket, og ikke omvent.

Med en følelse av at øyeballen hadde tatt en omvei om hjernen, og at den hadde blitt litt flatklemt på den ene siden, befant jeg meg fort på jentedoen, med en våt klut liggende over øyehulen for å dempe den enorme hevelsen vi alle fryktet. Tenk om jeg kom til å bli blind?!

Blant fotballsparkerne var det heldigvis ei som kunne førstehjelp. I den tilstanden jeg befant meg, var det ikke nødvendig med munn-mot-munn, men øyesjekk, med blant annet test om jeg kunne se at det ble vinket til meg, ble utført. Jeg bestod med glans, men fikk lov til å beskue resten av kampen fra sidelinjen.

På grunn av rask førstehjelp og påfølgende rehabilitering, slapp jeg å leve resten av livet i stummende mørke. Dobbeltsynet forsvant også i løpet av relativt kort tid, og hevelsen ble minimal. I skrivende stund sitter jeg i sofaen med to runde øyne, og ett klart og tydelig syn.