A body built for comfort, not for speed

Det er fortsatt tre timer til misjonsløp, men magen knytter seg som en spaghetti på en gaffel. Følelsen av idrettsdag har kommet over meg, og den er ikke god (det er grenser for hva slags pinligheter man trenger å utsette barn for i en skjør alder når de ser ut som gjess på tur, og løper som om noen skulle bundet de fast i startstreken). Hva har jeg meldt meg på? Hvorfor i alle dager tror jeg at jeg er som alle andre?!

Oppmøte kl. 17:00. Tilskuerne er på plass, fotografen sitter og klargjør linsene, og vannglassene blir plassert på et bord, der også rundene blir notert. Startsskuddet går...

Første runde går fint. Godt tempo, fire jenter i "rask gange"-modus, og vi løper ned siste bakken.
Andre runde - likeens, og humøret er på topp.
Tredje runde...
...
Niende runde - ei i gå-gjengen har visst forlatt oss til fordel for en løpende spreking av en M1'er
Tiende runde - et av to medmedlemmer må kaste inn håndkleet. Gnagsåret vinner for denne gangen. Svetten siler, ansiktet er blitt forvekslende likt en tomat, og fotografen tar helt av. Dette er nok ikke det man kan kalle et glansbilde, selv om solen nok reflekteres godt i den våte pannen.
...
Trettende runde - vi har seks minutter igjen, and the crowd goes WILD!! "Heia Kathrine, Heia Martha Berit!" Alle sener jeg har henger som lianer inni kroppen, musklene kjennes som sandsekker, men viljen er sterkere enn det meste, selv døde muskler og dinglende sener. Martha Berit har forresten fått seg en overdose av blod i armene, og de kommer nok til å falle av dersom noe ikke gjøres snart.
Fjortende runde - To gangere segner om på bakken. Dette har ikke en stakkars kropp godt av... Dessuten er det et minutt eller så på overtid.

At trening er sunt, det er bare en myte. Og den går jeg ikke på. Her settes liv og helse på spill for å komme seg rundt og rundt samme runden, gang etter gang. Jeg vil bare opplyse om at den lyktestolpen jeg rundet 14 ganger ikke er like interessant den fjortende gangen!

Men en ting må sies: Jeg er ganske stolt av meg selv. Og det legger jeg ikke skjul på. Hadde noen fortalt meg at jeg skulle runde 14 runder på misjonsløp for tre år siden, da hadde jeg bedt de om å gå og vaske munnen sin, for slike løgner kan man ikke fortelle. Dessuten føles det egentlig ganske godt nå. Nå sitter jeg bare og venter på det de i Rogaland kaller "gangsperr". For hvis jeg skal tenke realistisk, så er nok sjansen stor for at jeg ikke kommer til å gå på en stund...