Husmoremne eller karrierekvinne?

Som en helt ekte sørlending (hvertfall delvis), har jeg fått inn husmorlærdom med morsmelken. Med hjemmeværende mor, som igjen hadde en hjemmeværende mor, og en bestemor på andre siden som også var hjemmeværende, har ordet karrierekvinne aldri slått meg som noe alternativ. Men en gang i utviklingen gikk det feil...

Joda, jeg er både ryddig, flink til å lage mat, og glad i barn, men som 20-åring har jeg ikke rukket annet enn å rydde en allerede ganske ryddig leilighet og lage mat til tilfeldig gjennompasserende, grunnet mangel på mann og barn, noe som i og for seg ikke er så uvanlig i en alder av 20.
(Neida, jeg prøver ikke å selge meg selv her. Jeg bare påpeker at mitt karrierestunt ikke dreier seg om mangel på husmorskills, men heller et behov for forandring i tilfelle gamle planer ikke lenger er gyldige).

Jeg har nemlig denne uken hatt mitt første jobbintervju, med det resultatet at jeg har fått meg jobb! På CV-en min har jeg allerede vaskekone på BiG, apotekassistent på Vitus Apotek Lillesand og assistent for Anne, men nå har jeg fått meg min første jobb på egenhånd, der søknad har blitt sendt og intervju er foretatt. Jobben heter Sekretær, og arbeidsplassen heter Normisjons hovedkontor.

Som stadig utviklende husmoremne stritter alle mine prinsipper mot det å bli bitt av karrierebasillen, men her er det muligens muligheter for å stige i gradene, ettersom undertegnede blir eldre, utdannelsen blir lengre, og jobben blir kjent med Frk. Løsnesløkken.

Jeg har sett kontoret mitt. Ja, for jeg har eget kontor! Der sitter jeg, og til høyre for meg sitter organisasjonssekretæren. Deretter kommer en vegg, og så kommer sekretær over alle sekretærer: Generalsekretær Rolf Kjøde. Dermed er det bare èn pult og èn vegg som står mellom meg og generalsekretæriat i kristen-Norge. Karrierekvinneinstinktet slår inn...

Men jeg tror jeg begynner med å koke kaffe og servere noen kjeks til de som skal ha møte.