Gratulerer til håndballjentene, Thorkildsen Sypdkaster og ho derre Tai-Kwon-Do-dama (selv om ho "bare" fikk sølv). De har vært flinke.
Når jeg nå sitter og ser på medalje-sermonien, innser jeg det faktum at jeg aldri kommer til å oppleve å stå øverst på tre-trinns-trappa. Og så innser jeg en ting til - at jeg ikke er det minste skuffet over det.
Tårene renner nedover amerikaner-damas kinn der "Oh, Say Can You See" blir spilt på høyttalerene, og jubelen bryter ut i publikum når siste tone spilles. Det ble gull i 400mX4. De fire jentene var best i OL til å løpe 400m fire ganger. Amerikanerene er fornøyde.
De norske kommentatorene var et savn for meg under OL i Salt Lake City. Da var det bare amerikanske kommentatorer for meg - og det er ikke det samme. De mister ikke stemmen når Ole Einar Bjørndalen nærmer seg målstreken.
Jeg er ikke trist for at jeg ikke kan stå på tre-trinns-trappa. Det gjør meg ingenting. Jeg får klump i halsen og sentimentale tanker når "Ja vi elsker" ljomer utover stadion, og jeg ser det røde, hvite og blå vaie i vind. Håndballjentene vant gull. Vi vant gull. Riktignok uten å løfte en finger, men jeg kan godt ta del i seieren og feire deres overlegenhet.
Det er godt å kunne glede seg med en hel nasjon.
3 kommentarer:
Eg ELSKAR når sensoren min blir sjuk og...eh, neida.
Men ja. Eg har tenkt på det same i anledning medaljar. At: Kanskje, kanskje, om eg hadde lagt HEILE livet mitt i det, så hadde eg kanskje hatt moglegheit til å nå medalje i ein eller annan sport.
Men fallhøgda hadde jo vore veldig stor om det ikkje gjekk.
Og uansett har eg ikkje lyst.
Jeg hadde ikke hatt noen som helst sjans for å få medalje i noen som helst sport. Men det gjør ikke noe. Jeg vil heller ikke ha medalje for det. Jeg vil heller stå på sidelinjen og heie på de som har sjans til å få det :-). Jeg kan være god i andre ting.
De har ikke Amerikansk fotball i OL :(
Legg inn en kommentar