Syttende mai nærmer seg, og fortau kostes, flagg kjøpes inn og bunadsskjorter skal strykes. I år blir mine husmorskills satt på prøve igjen, da det viser seg at heller ikke i år kommer mamma til å komme til hovedstaden for å stryke skjorter.
Bunad er forsåvidt et veldig praktisk plagg, har det vist seg. Min bunad har vært utsatt for det meste av vær, da det i fjor snødde på 17. mai (ikke akkurat noen snøstorm, men noen snøflak her og noen snøflak der teller som snø på 17. mai), og da bunaden har hatt sine timer i Houstons 40 grader. Og begge deler har vært omtrent så behagelig som det går an.
I bunadsstasen blir bæreren veldig norsk! Aldri har flagget sett vakrere ut, fjorden vært fagrere, eller fjellene mer majestetiske. Nordmannen er alltid tilstede, men særlig når ulldrakten på sikkert 10kg blir tredd på og bundet fast med sølvbrosjer som burde vært pusset for noen år siden, kommer den norske kulturarven til syne i mennesket.
Man blir kanskje patriotisk av å feire 17. mai i hovedstaden, men aldri har jeg vært mer norsk enn da vi feiret 17. mai i Houston. Å gå med 17. mai-sløyfe på skolen, å gå bunadskledd i tog nedover Youngstreet mens korpset spilte nasjonalromatiske melodier (og amerikanerne stirret ut av vinduet for å se hva denne gjengen drev på med), og å spise norsk 17. mai-mat, som pølse i brød, soft is og slush, DET er hva man kaller nasjonalromantisk. Ja, når 700 bunadskledde nordmenn samler seg på kirken i Houston for å synge "Ja, vi elsker dette landet", da bruser hjertet med tusser og troll, fossefall og mørke skoger, sjøsprøyt og dype daler, ja, DA begynner tårene å trille nedover kinnet, når det norske flagget når toppen av stangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar