Trashing the camp

Jeg har ofte undret meg over menneskers evne til å overse ting i sin nære omkrets.

For en stund tilbake så jeg en mann på gaten som ikke klarte å gå skikkelig, og som strevde ved en høy fortauskant. Mannen gikk ned på alle fire og forsøkte å kravle seg opp på fortauet, men klarte ikke å komme over hinderet. Folkene som sto rundt, gjorde ingenting. De så på ham, og så vekk. De gadd vel ikke, tenker jeg?! Eller kanskje de bare ikke hadde særlig lyst. Uansett ble mannen stående der alene, i veien og midt på trikkeskinnene...

Da jeg kom på jobb i dag, var pulten min overfylt av noens esker. Jeg gjetter de hadde blitt tatt ting ut av, men det var hvertfall ingen som hadde tenkt på at det skulle komme noen etter.

Og da jeg kom inn på kjøkkenet, var det kopper og krus og søppel over alt, og oppvaskmaskinen var tom. Men det er vel sånn det pleier å være, egentlig. Noe jeg virkelig ikke skjønner, er hvordan det er mindre stress å rydde søppelet inn på kjøkkenet, og IKKE i søppelkassen, enn å rydde det rett ned i søpla! Og hvorfor det er mindre stress å stable alle koppene i det vide og det brede på kjøkkenbenken fremfor å sette det rett inn i oppvaskmaskinen!

Jeg skjønner ikke helt hvordan så mange mennesker kan se på seg selv som så mye bedre enn andre at de bare "fortjener" å la ting flyte, så andre kan plukke opp etter dem, som om de var ens slaver. Eller hvorfor så mange mennesker kan se på seg selv som så mye bedre enn andre at de ikke gidder å hjelpe når andre er slitne eller sliter, bare fordi de ikke har særlig lyst der og da.