"Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte?"
Jak 2,20
Jeg blir av og til litt i tvil om jeg egentlig har lyst til å komme til himmelen, om det er disse jeg skal ende opp med.
Disse som bruker andre som reservevenner, når det ikke er noen andre igjen.
Disse som ikke kan si annet enn "kanskje jeg blir med..." (som egentlig betyr: hvis jeg får et bedre tilbud, ditcher jeg deg)
Disse som forteller meg at "sammen skal vi gjøre dette", og så kommer plutselig dette og dette og dette i tillegg - noe jeg aldri sa ja til.
Jeg er lei av at folk kommer mye for seint når andre regner med at de kommer på tiden.
Jeg er lei av at folk synes deres egne liv er så utrolig mye viktigere enn mitt, at de bare kan la meg stå opp tidlig, for så å skulle sitte på rompa og vente lenge og vel før det i det hele tatt skjer noe i den andre enden - uten engang å gidde å si ifra.
Jeg er lei av å lage mat som blir kald, fordi gjester ikke gidder å komme på tiden.
Hvorfor er det så vanskelig å skulle binde seg til en avtale?
Hvorfor kan man ikke bare si "ja" eller "nei" når noen spør om de vil være med på noe - sånn at man har mulighet til å finne noen andre?
Hvorfor blir man så utnyttet i disse kristne sammenhengene? Hvorfor har man så lite respekt for sine medmennesker?
Hvis det er sånn det skal være i himmelen, tror jeg ikke jeg gidder å komme i det hele tatt...
12 kommentarer:
Har du hatt en dårlig dag i dag? Er nok noe enig i det du skriver, men du høres så trist ut :)
Dine tanker her traff hjertet mitt Kathrine.
Først og fremst synes jeg det er trist du føler det slik. Utrolig leit og skulle føle en stiller opp og har brukt lang tid på forberedelser og venting.
Jeg tror fort slike utnyttelser fort kommer av at du er et snilt menneske som tar seg godt av folk med omsorg, godt humør og gavmildhet.
Du blir utnyttet med at tiden blir tatt i fra deg, at folk på den måten ikke respekterer den, og bruker deg som reserve.
Jeg er en person som ofte kan komme for sent, men det betyr heller ikke at jeg ikke er glad i dem. Jeg må si at det lettere å komme for sent til folk som ikke sier ifra hva de føler. Hvis de sier det går greit med et smil, så glemmer jeg det 2sek etterpå. Etter jeg har blitt fortalt at jeg alltid kommer for sent, prøver jeg og skjerpe meg. Kanskje i begynnelsen si: Kan vi ikke si kvart på seks, så kommer jeg hvertfall til seks. Kanskje du kan si det til vedkommende?
Gjør dem klar over hva du tenker. Vær direkte, ikke sårende, men direkte og si hva DU SELV føler.
Jeg tror det er en feil i kristne miljøer, at ting ikke meninger blir sagt fordi man er redd for å såre noen. Men væremåten kan totalt vise det motsatte. Nå henviser jeg til avtalene, om at de velger andre fremfor deg.
Jeg føler ofte en slik følelse. Forstår ikke hvorfor ikke folk sier ifra at de ikke kommer, eller ikke har lyst. Samtidig ser jeg at jeg fort kan gjøre slikt selv, helst tilbake til dem som gjorde det mot meg. Fordi jeg er såret, tør jeg ikke si ifra, men kanskje opptre slik som de gjorde "den gangen" og håpe de forstår. Helt dustete!
Syns av og til at ikke-kristne er bedre til å si ifra. Det kan være sårende, samtidig som ærligheten viser seg. Si ifra at man er blitt såret, eller si ifra at man ikke har lyst. Begge situasjoner.
Vi har noe å lære tror jeg!
Mange klemmer fra Eva C
(fin blogg du har!)
eg kjenne meg så sykt igjen, Kathrine! Jo merr tilgjengelige me e (mobil, mail, facebook osv)- jo mindre forpliktande e me.. D e så lett å senda ein melding å avlysa i siste liten- og d e så dumt! D har nesten blitt kult å ver seine, eller å trekka seg, for då e ein liksom så busy...! Kjempekipt for oss som sitte igjen!
Men eg e heilt sikker på at dette e ei jord-greia, og at d ikkje blir sånn i himmelen.. D e nok ein del av de samme menneskene, men uten vår syndige natur (den som får oss te å skuffa andre)!
"Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte" (åp 21:4)
"Alle, alle vil vi ha med!!" :)
Eg skjønar kva du meiner...i det siste har eg ofte blitt frustrert av ikkje å få eit klart når eg inviterer med på noko...
Eigentleg så er eg nok veldig i tvil om vi skal til himmelen i det heile teke. Bibelen talar om ei fornying av skaparverket, veit du.
Men for å kome til poenget her. Dette er eit interessant blogginnlegg fordi det er ærleg. Og det er bra at du tek det opp, tykkjer eg, for dette er eit litt følsomt punkt, ikkje sant.
Eg har elles berre ein kommentar:
Eg trur det kan vere lurt å vere litt tilbakehalden med å konkludere om kva som er motivasjonen og bakgrunnen for at folk handlar som dei gjer. (T. d. kjem for seint eller seier at dei er usikre på om dei vil bli med.) Det kan vere så mange grunnar som ligg bak, og ofte kan det rett og slett berre vere lurt å spørje rett ut: "Er det nokon spesiell årsak til at du er usikker på om du vil bli med?" Eller: "Kva er årsaka til at du kom for seint?"
Jeg tror du har rett, Johanne, at det handler mye om at vi er så tilgjengelige. Vi har hele tiden en mulighet for å bli med på noe større, bedre, eller mer attraktivt, og vil holde alle muligheter åpne. Dessuten lever jeg jo fortsatt i et internatsamfunn, hvor avtaler ikke har noen særlig betydning.
Til tante Dete,
Jeg har nok hatt en del dårlige dager med dette, men jeg er ikke spesielt såret av det, egentlig. Jeg blir bare overgitt over at folk ikke ser at det finnes andre mennesker enn dem selv, og noen ganger mer enn andre ;-).
PS: Jeg skriver nok mer direkte enn jeg ville sagt det.
Og Eva! Takk for lang kommentar!
Hvorfor er dette vanskelig?
1) Fordi nordmenn generelt er noen slaur når det gjelder tid.
2) Fordi de som blir utnyttet "aldri" setter ned foten eller sier ifra. Og selv de gangene de gjør det, så fortsetter de likevel.
3) Fordi man ikke vil binde seg opp til noe. Dette gjelder ikke bare gutter og ekteskap (slik klisjeen ofte er:-) ), men er et generelt problem.
Hva kan man gjøre for å unngå å bli utnyttet, slik du beskriver det?
1) Kjør det planlagte løpet. Kommer ikke folk, så dra ifra dem. Er maten varm og folk ikke er der, så spis maten og ikke vent. Er ikke folk der når man skal kjøre, så kjør fra dem. Noen folk lærer aldri, mens andre lærer først da.
2) Si "ja" eller "nei" selv. Gå foran med et eksempel.
3) Still krav. Et eksempel fra min egen tilværelse: Dersom de trenger pianist på et møte, så still krav til når sangene skal være inne. Selv opererer jeg med en grense på 24 timer: Dersom sangene ikke er kommet innen da, kan de finne en annen. Dersom de spør rett før møtet, sier jeg "nei."
4) Selv om du stiller krav: Ikke bli prippen eller hoven.
5) Send alle på kurs til Japan og se hvordan man kan organisere et helt samfunn ut ifra begrepet "tid." Men det blir kanskje litt for dyrt, og de fleste kommer sikkert bare til å drikke seg dritings på sake uansett og ikke lære noe:-p
Hjertens enig, dette må vi ta et oppgjør med-
Takk for støtten, Karl Johan. Det er så dumt når det er dette inntrykket folk får av oss! Og ja - jeg sier oss, av hjertens lyst. Jeg er ikke alltid på tiden, jeg heller. Men det man vil at andre skal gjøre mot en selv, får en sannelig ta seg tid til å unne andre også.
Utvilsomt har du en del poenger når det gjelder "tiden", men det må nok stilles alvorlige spørsmål ved om dette kan overføres til "evigheten". Kampen mot tiden, hører nok denne tidsalder til.
I det hele tatt synes det som om "the man upstairs" har et annet forhold til tid enn det vi har. Tenk f.eks. på at det sies at Sønnen kommer tilbake på en tid og en time vi ikke kjenner.
Skjønne deg! du er flott. jeg vil komme på middag en dag, den blir ikke kald! mellom 5 og 20 des en gang :)
kjenner meg igjen i det du sier. trist at det er sånn! flytt til tromsø, her er det nesten bare hedninger, så du slipper dette ;) love u!
haha! roflol! pappa har sjekka mailen på min data, og var visst enda innlogga. skorpen, maren
Legg inn en kommentar