Vårt alterbord er dekket

Hun går oppover midtgangen. Det er ikke lengre tvilen som gjør det vanskelig å nærme seg alteret. Nå er det kroppen som ikke lenger er så enkel å flytte på. Hun er blitt gammel. Det er tungt å gå den lange veien fra kirkebenken og helt frem i kirken, til der hun kan se rett opp på Jesus, som lyser mot henne gjennom malt glass.

Alterringen nærmer seg, og hun har et beger i hånden. Nå er det bare de to trappetrinnene igjen, før hun kan knele, og ta imot brødet og vinen. Hun vet med seg selv at hun ikke klarer det alene.

"Kjære Gud, hjelp meg å komme frem til deg."

En hånd sniker seg inn i armkroken hennes. Hun kjenner ham ikke. Han er kanskje 40 år yngre? Men han skal samme veien. Også han har et beger i hånden.Han hjelper henne opp trappene, og støtter henne siste delen av veien, før hun kan knele på benken.

"Dette er Jesu legeme... Dette er Jesu blod."

Jeg var i Vestre Aker Kirke i dag. Det er en statskirke. Her sang kammerkoret de nydeligste sanger, presten talte over søndagens tekst, salmene vitnet om årelange vandringer som kristen, og menigheten gikk veien sammen, frem til Guds alter og Hans nåde.

"For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"