Ikke snakk til meg… Jeg vil nemlig ikke snakke med deg heller.
Jeg er trøtt. Klokka nærmer seg lunch, og jeg føler meg som en zoombie som bare lever for å produsere. Følelsene står på ”av”, og livets bevis er en tikkende klokke som viser at tiden har gått fra 08:00 til snart 11:00.
Jeg er morragretten. Og jeg tror egentlig at jeg alltid har vært det. Bortsett fra en periode i to-tre-årsalderen, hvor jeg var morrafugl. Den tid er nå forbi, da jeg måtte stå opp for å gjøre noe. Nå vil jeg helst bare slumre.
Hvertfall til klokka ni…
Ikke snakk til meg om morraen. Jeg gidder nemlig ikke svare.
Jeg er god til å late som, da. Når jeg må. Det vil si i alle tilfeller det ikke er snakk om Elisabeth eller Svein Jarle. Stakkars de…
4 kommentarer:
eg vett at d e ei stonn siden eg har troffe deg, og ennå lengre siden d va på ein morning, men eg kan ikkje huska å tenka at du va morgengretten..! Eg huske deg bare som glad og smilande eg!;)
Det er fordi at på den tiden kunne jeg sove til litt seinere enn kvart på sju, og det var ikke vinter :-P.
Men jeg er ikke så kjempesur. Mer ... mutt :-P.
Nå staves strengt tatt "zombie" bare med en "o," og zombier lever for å spise hjerner, ikke for å produsere noe som helst (bortsett fra skrekk og gørr, selvsagt).
Men hey, hvis det gjør deg morgengretten at jeg poengterer det er det opp til deg å bare ignorere det:-p
Sjå positivt på det. Elisabeth og SJ er heldige som får æren av at du er heilt deg sjølv når du er saman med dei.
Legg inn en kommentar