Siste stopp

Teologistudiet innebærer noe praksis, og også noe observasjon. I dag observerte vi.

Vi kommer inn i en hvit gang, og går inn på et koselig kontor. Men sykehuslukten er ikke der. Den skal ikke være der, får jeg vite av en pleier. Ikke kan de bruke parfyme heller. Det kan være ubehagelig for pasientene.

Vi er i Skedsmo kommune, på det kommunale sykehjemmet. Mer spesifikt, på den lindrende avdelingen, der bare døende pasienter får plass. Her blir ingen friske igjen. Her er dødsprosenten 100%.

Her har alle pasientene uhelbredelig kreft, eller andre tilfeller som trenger spesiell omtanke og bearbeidelse av dødsprosessen. Her er ingen gamle. Her har alle pårørende, som og trenger omsorg. Her bor mennesker i snitt 2-3 uker av livet. Dette er stoppestedet.

"Vi blir godt kjent med pasientene, når det bare er seks sengeplasser, og bare ti pleiere," forteller pleieren. "Vi blir godt kjent med pasienten, og vi blir godt kjent med pårørende. Målet er å bli så godt kjent at de tør å spør om det de lurer på."

Her får de syke spørsmål om hvilket trossamfunn de tilhører. Og også hva slags tanker de har om dette. Her har du plass til å invitere hvem du vil, og tro det du vil. Det er plass til å spør. Det er plass til å gråte. Det er plass til å leve. Det er plass til å dø.

I gangen er det en felles stue, og alle har stort rom og bad. Her skal man bo, ikke bare være. Her kan det være fellesskap, eller privat. Noen tar til og med ned bildene på veggen, for å henge opp sine egne, for kanskje en uke, kanskje fire.

Hver fredag kommer sykehuspresten, og en fredag i måneden har de Hvilepuls. Da tenner presten tre lys; ett for pasientene og pleierne, ett for alle som har gått bort siden sist. Og ett for pårørende.

"Man blir litt usosial av å jobbe her," sier pleieren. "Å være på sånne store tilstelninger blir litt banalt. Man snakker bare om masse uviktige ting, liksom. Man blir nok litt snever av å jobbe her, men jeg tror man får litt dybde av det og."

I dag døde en mann. 44 år gammel. Far, ektemann. Han har rekorden på bo. Han har bodd her i seks måneder, men hadde familie han ville være med, uten at han kunne bo hjemme. Nærmeste alternative alternativ var på Hønefoss.

Familien sørger i stuen, så vi får ikke komme inn i avdelingen, men får bare sitte på kontoret til bestyreren og spør spørsmål. Vi trenger ikke se, egentlig. Vi skjønner jo at det er trist. Men vi får ikke se heller. Dette er ikke en plass til utstilling. Dette er en plass for pasientene og deres familie.

"Jeg beklager å måtte kaste dere ut, men nå må dere nesten gå. Det kommer en familie kl. 1400, og da må dere være ut," sier pleieren. Her er ikke død på utstilling. Jeg liker det.