To give and take

Ja, da var jeg tilbake i Oslo, etter nesten halvannen uke med påskeferie. Ferie er gudd, men jeg gleder meg alltid til å komme tilbake til litt action i livet.

Jeg var i byen i dag, for jeg hadde egentlig litt lite å gjøre når pappa hadde gått på jobb (sov hos han i natt, for da kunne jeg sitte på med han inn). I byen møtte jeg ei dame som informerte om Unicef.

Unicef er en bra organisasjon under FN som hjelper barn.



Ho dama ville gjerne verve meg til å gi et frivillig månedlig beløp. Og det kan jeg forstå! Det er jo en innmari god sak! Og for bare 100 kr i måneden kan jeg jo redde mange liv. Men jeg nølte, jeg, som de fleste andre. "95% av det som kommer inn går ut til de som trenger det. Det er bare 5% som går til administrasjon!" Det er fordi det ikke er noen sånn fadderordning som mange andre har. Så det er mye mindre administrasjon...

Men jeg blir nesten lei meg over meg selv, som i det hele tatt kan tenke på å nøle. Hvis jeg gir 100 kr til de folka kan det redde mange liv. Men jeg kommer ikke til å merke det engang! Det er jo ikke jeg som skal fikse betalinga heller. Det er bare en sånn avtale med banken. Altså vil jeg mest sannsynlig ikke engang merke at de 100 kr er borte. For en verden vi lever i...

Jeg er helt overbevist om at jeg ikke er den første som nøler med å skrive meg opp på en månedlig avtale. Men likevel... jeg skjems... 100 kr... Det er jo bare to ganger på Biten, det (kebab). Eller èn genser på salg! Jeg ble overbevist av ho, hehe.

Nei, noen ganger blir jeg skikkelig flau over å være nordmann(dame). Ikke fordi jeg er norsk, men fordi jeg blir så ego av det. Til ettertanke...