Nærkontakt med en Landrover

Nei, vi LEKER ikke nærkontakt. Her satser vi stort, og her satser vi nært. Historien fra begynnelse til slutt:

Det var en gang (i dag, altså) at Kathrine hadde tatt seg en tur i moskeen (ja, det er faktisk sant). Etter endt fredagsbønn, og en kebab med Silje og Vidar, skulle hun videre til Misjonssalen (for sikkerhets skyld), og Kathrine syklet glad og mett avgårde. Plutselig kom hun inn i et litt trangere strøk, og fortauet ble en-fils, i motsetning til de vanlige fortauene i Oslo sentrum, som kan være både fire- og fem-fils. Dermed ble hun presset inn i kanten av veien, og ble på den måten litt mindre synlig enn om hun hadde syklet midt i veien.

Kathrine syklet avgårde, glad og fornøyd, på denne litt trange vei i Oslo sentrum. Og plutselig ser hun det: en stor og svart Landrover kommer mot henne. Ikke i stor fart, men i liten fart. Den kommer fra venstre, og den kommer ut av en garasjeport. Kathrine tenker et brøkdels sekund før hun skjønner at sannelig, dette kommer ikke til å ende godt.

Bilen treffer med et dunk, og både Kathrine og sykkelen fyker avgårde på asfalten.

"Oj hjelpes! Går det bra?!" roper en dame fra andre siden av gaten.
"Ja, her går det fint," sier Kathrine og reiser seg opp igjen. "Jeg har det bra :-)."
"Går det bra med deg!?" sier mannen i bilen. Han har kommet seg ut, og kommer bort for å se på skadene. "Har du vondt i armene eller beina?"
"Neida, jeg er frisk som bare det," sier Kathrine. Hun kjenner adrenalinet pumpe, og snakketøyet kommer igang. Dermed blir setningen "Dette var IKKE din feil" gjentatt mange ganger av henne, ettersom Kathrine verken har hjelm på seg, eller hadde sett seg godt for.
Mannen og Kathrine ser etter om bilen har det bra, for Kathrine hadde tydeligvis ikke tatt skade av sammenstøtet, og sykkelen er visst en skraphaug fra før. Det har kommet noen riper i lakken i fronten, og N-en er litt knekt...
"Unnskyld, unnskyld, det var IKKE meningen!!" utbryter Kathrine. Adrenalinet har visst gjort henne overskyldig.

Det hele ender med at Kathrine sykler avgårde til misjonssalen, med en god historie i baklommen, og et adrenalinkick uten like. Noen skader gjør seg gjeldende litt senere, i form av blåmerker og en litt vond arm, men det var verdt det.

Var det sjebnen? Karma? Guds vrede over at jeg gikk i moskè? Allahs vrede over at jeg skulle til misjonssalen? Uflaks?

Jeg velger å tro at det var en once in a lifetime experience ("bare èn gang i livet"-opplevelse). Jeg kan forresten nå kalle meg et trafikk-offer. Det er det ikke alle som kan!