Normisjon, vær så god!

Da jeg var på vei til jobb i dag, og hadde mine daglige flash-back fra tidligere tider i mitt ikke så veldig lange liv, kom jeg frem til at jeg i løpet av dette ikke veldig lange livet har vært innom de tre næringene vi lærte om i løpet av min tid som videregående-elev. Og jeg må si at jeg liker nok den siste næringen best.

Dagens gjøremål har så langt vært å lage ferdig et file-system så sjefene lettere kan finne frem til det de skulle hatt av papirer, gå på butikken med min oversekretær for å handle is til en medarbeider som snart er ex-arbeider, og å sitte på sentralbord.

Sentralbord er en morsom ting. Her kan jeg snakke i telefonen med folk jeg ikke kjenner, om ting jeg ikke har greie på. Og så er de veldig fornøyde på slutten av samtalen, uten at jeg egentlig har gjort noe som helst. Kan hende jeg har trykket på en knapp som gjør at de blir satt over til en person jeg håper har greie på den aktuelle saken, og som jeg egentlig ikke vet om er tilstede, men da ringer de i tilfelle bare opp igjen, og spør,
"Var det deg jeg snakket med tidligere?"
Egentlig litt morsomt spørsmål, for her sitter jeg, helt alene. Men det vet jo ikke de!

Noe som er enda litt morsommere enn å snakke med ukjente folk, er å snakke med kjente folk. Her i går ringte en bekjent av meg med spørsmål om en leilighet, og her satt jeg parat og klar til å ta imot beskjed, uten å avsløre min egentlige identitet (grunn: jeg hørte ikke hva hun sa da hun presenterte seg, men ut fra sammenhengen skjønte jeg hvem det var. Men da var det litt seint).

I 2008 er ikke sentralbord det mest brukte alternativet. Her har alle egen mobiltelefon, og sentralbordfunksjonen er nesten overflødig. I løpet av min tid ved pulten (ca. 30 min), har jeg rukket å lese dagens utgave av dagbladet.no, skrive blogginnlegg, og svare på fire telefoner.

Hvitsnippyrket passer meg godt.