En konkurranse om å være god, og gjerne best.
En konkurranse der man stadig unnskylder seg med en eller annen unnskyldning dersom man ikke vant.
"Jeg synger nok ikke så bra i dag - jeg er litt hes, ser du."
"Beklager at det er så rotete. Jeg var så lenge på jobben at jeg ikke rakk å rydde før dere kom."
"Maten ble ikke helt som den skulle være, altså. Vanligvis er den mye bedre."
Hvorfor konkurrerer vi slik med hverandre? Hva får vi ved å være bedre enn alle andre?
Hvorfor kan vi ikke bare være oss selv? Gjøre vårt beste, og si at det er nok?
Jeg skulle ønske vi kunne være fornøyde med oss selv. Være den vi var skapt til å være.
Jeg er glad for at jeg er kristen. Hvertfall der kan jeg komme akkurat slik som jeg er - utildekket, usminket og usikker - og likevel være god nok. Ikke i meg selv, men gjennom Jesus.
2 kommentarer:
Du kan høyre på Perfect av Alanis Morrissette.
Er heilt samd med deg. Det er dumt å konkurrere så mykje med andre. Men impulsen til å gjere det kan kome frå oss sjølve. Då kan du lytte til Shadow boxing av Extreme :)
Næh, det beste er rett og slett ikke godt nok. Det er slikt som taperne klamrer seg til (ifølge Sean Connery i The Rock).
Det er noe med konkurranseinstinktet i en. Er en ikke best (eller i det minste god i noe), hvorfor skal en da holde på med det?
Legg inn en kommentar