Jeg liker tanken med julegaver. Det å skulle tenke på andre, gi de noe ekstra ekstra i forbindelse med jul. Det er ikke noe galt i det, selv om vi i Norge flyter over av saker og ting. Og jeg liker veldig godt tanken om at vi, i denne høytiden, skal tenke litt ekstra på de som ikke har noe. Men hvorfor skal man kombinere disse?
Er dette egentlig ansvarsfraskrivelse? Får giveren "dekket" årets veldedighetsbehov uten å "tape" penger på det, ved å gi et fattig barn en julegave som egentlig skulle gått til noen andre? Får giveren "fromhetsglansen" kastet over seg ved å sende et giverbevis til en mindre from mottaker som i de fleste tilfeller IKKE kjøpte denne type julegave? Er beløpet det som betyr noe?
Hvorfor kan man ikke heller gjøre begge deler?? BÅDE gi en julegave til den som trenger det, OG gi en julegave til den man er glad i? For det handler i de fleste tilfeller ikke om penger. Det handler mer om prioriteringer. Og, for de fleste som får julegaver, handler det heller ikke om penger, men det at noen har tenkt på en. Hvis man da ikke vil HA julegave, så kan man heller si det, eller ønske seg en opplevelse. For tenk om jeg har LYST til å bruke penger på deg!
Det handler om priorieteringer. "Jeg kan ikke bruke så mye penger på gaver, det har jeg ikke råd til!!" er det mange som sier. Men hva skal de pengene brukes til, da? Jo, de skal stå i banken til over jul, for da er det julesalg på storsenteret...
"En krone til meg, en krone til meg, en krone til meg, en til fattig barn, en til søster, en til meg, til meg til meg til meg meg meg meg ..."
Og - for de som vil gi en julegave til noen som trenger det, i tillegg til å tenke på sine egne kjære, her er en utmerket gave til deg selv, og til noen som trenger det!
6 kommentarer:
Jeg har, i forbindelse med jul i år, kun tenkt å gi såkalte "veldedige gaver," og ønsker til gjengjeld å motta færrest mulig gaver. Hvorfor?
1) Fordi både jeg selv og de fleste av mine venner allerede har alt jeg/de trenger. Da er det bedre å gi noe som kommer til nytte enn å gi noe stæsj som ingen setter pris på.
2) Fordi jeg begynner å bli lei av at alt gavestyret overskygger det vi ønsker å feire i jula. I år føler jeg for å gjøre noe med det.
3) Fordi det blir en konkret mulighet til å gjøre en forskjell, om enn en aldri så liten en. Og den tanken varmer mer enn å gi en DVD til min bror som aldri får tid til å se den uansett.
4) Fordi vår forbrukskultur er, til tross for at den er grunnlaget for vår livsstil, ikke bærekraftig. Da føler jeg jul kan bli en fin tid å gjøre noe med det på.
Så får heller den som vil bruke penger på meg bli fornærmet om jeg takker nei til den gaven. Det er en sjanse jeg er villig til å ta (uten at jeg tror den er altfor overhengende).
Jeg er 100% enig med Kathrine! Gi gjerne til fattige, men ta pengene fra deg selv og ikke fra de gavene andre skulle hatt! Og hvorfor er det bare julegavene som skal tas med i dette regnestykket? Hva med de unyttige tingene som kjøpes i januar, februar...juli (!) osv?
Man tenker gjerne, som Ingar her gjør, at jeg skal spare venner og familie for drit ved å kjøpe samvittighetskollekt til dem. Jeg synes det er en forkastelig tanke. Greit nok at man vil gi til de fattige, men la nå mottakeren få ta den avgjørelsen selv! Jeg ønsker meg ikke veldedige gaver. Det finnes ikke noe mindre personlig. "Jeg gadd egentlig ikke tenke på noe til deg, så jeg gav gaven din til noen i et annet land istedet." Tvangskollekt har jeg lite sans for.
Og så kommer argumentene med at jula er en overkomersialisert høytid hvor gavene overskygger det andre. Men jeg mener det faktisk er kristelig med julegaver. Gud gav oss den største gaven vi noen sinne kunne fått, og ved å bry oss om våre medmennesker og vha gaver får vi faktisk gitt et uttrykk for det som det ikke åpnes for resten av året. Hvor naturlig er det å gi en DVD-film til en kamerat 24 mars, lissom? I jula er det helt lov, og no questions asked. Fantatsisk. Vi får lov til å "hjelpe" venner ved å gi dem ting de ellers ikke ville fått. Mentaliteten ved å si at "du har så mye fra før, så av meg får du ikke noe" er svært nært beslektet med "du skal ikke tro at du er noe" og "hver mann for seg selv". Ingen av dem er forenelige med kristne verdier, vil jeg påstå.
Jeg kunne og skrevet om bærekraftighet, og hvordan finanskrisen er et glimrende eksempel på hvordan hele samfunn kan gå til grunne om ingen bruker penger. Grunnen til at vi i Norge ikke har merket så mye til den er at vi fortsatt bruker penger, og når vi bruker penger sirkulerer penger. Om alle hadde spart inn alt man kunne, hadde tusenvis mista jobben. Penger skal være i sirkulasjon, og det er svært lite bærekraftig for samfunnet å brenne inne med dem. Høres nesten litt skummelt ut, men det er sant.
Det kunne jeg skrevet om, som sagt, men skal ikke gjøre det ;)
Nå skal det sies at jeg ikke er helt imot konseptet med å gi julegaver til fattige i utland. Det er en flott måte å gi noe til noen man ellers aldri ville gitt gave til. F.eks. en nabo. Men å gi gaven til sin bror til M'bongo i Kongo i stedet, er ikke greit. Den avgjørelsen må broren ta selv, evt. Men å gi gave til M'bongo er helt greit i seg selv, og om man har noen gamle kjente man kunne tenke seg å ta opp kontakten med er det en lav terskel å sende dem et bilde av noen kyllinger, men om det blir normen til familie og nære venner, er jeg imot det.
Takk, kjære anonym og Svein Jarle. Dere la til det jeg ikke klarte å si.
Oi Kathrine..! Så sjukt bra sakt..! Kunne ikje blitt meir enig..! Det e så sjukt lett for oss å tenka mest på oss sjølv, og om ein først skal gjera noke bra så e det lett for at det blir meir sånn " se på meg kor flink/snill eg e".. Du e smart du =) Gøy å lese bloggen din!:)
Legg inn en kommentar