"Det er viktig å rose andre for noe den personen er stolt av! Det er nemlig DET som bygger selvtillitt. Altså, om en fyr raner en bank, og er i den type miljø, og han får masse skryt av det, så er det ikke sikkert at det bygger selvtillitten veldig mye for det. Det som først og fremst bygger selvtillitt, er når andre ser at han har gjort noe han selv er stolt av, noe han selv mener er bra, og at andre kommenterer det."
En god venninne
Vi er ikke så flinke til å gi hverandre ros her i Norge. Hvertfall ikke på de tingene som teller.
7 kommentarer:
Bør ikkje gje for mykje ros til folk. Dei blir sjølvgode av det.
Det er jeg helt uenig med Hallvard i. Selv uten ros lever selvgodheten i beste velgående, da gjerne i form av bitterhet over at andre ikke forstår en. Den som ikke blir "sett" kan utvikle asosiale og destruktive trekk, som i verste fall kan føre til massakrer... Alle blir bedre av å få ros og vi blir bedre i det vi blir rost for. Det vi gir oppmerksomhet får vi mer av. Å gi oppmerksomhet til det vi synes er positivt, gir oss mer av det positive. Dette må den som vil bygge trygge og positive mennesker være klar over.
Jeg er helt enig med anonym. Ingen fremstår mer selvgod enn den som aldri mottar noen form for ros. Dette er kjempetydelig hos små barn - det barnet som ikke får noe særlig ros, vet ikke hvilken vei det skal ta for å bli en bra unge, og vil derfor prøve alt mulig. Den ungen, derimot, som får ros for å sitte stille, spise uten å grise, dele leker og tegne pent, kommer til å fortsette med dette.
Og - tro det eller ei - dette gjelder like mye for voksne. Det er bare ikke så enkelt for alle å tro at det lille barnet i dem fortsatt er der.
Men hva er egentlig så galt med å være selvgod? Klart, om det er janteloven man følger, er det jo klare lovbrudd, men den ble da begravet? Du skal tro at du er noe. Selvgodhet er ikke nødvendigvis en negativ ting. Jeg tror at den som har fått ros og gjerne har vært høy på pæra, ikke er vant til å få så mye ros. Når vedkommende for en gangs skyld har gjort noe som blir satt pris på blant andre, synes en følelsen er god - en slags beruselse - og en vil ha mer. Jeg skjønner at dette kan virke selvgodt, men jeg synes ikke det er noe galt i det. En som er vant til å få ros tror jeg er så klar over hvordan det føles å ikke få ros, så vedkommende vil prøve å løfte andre opp.
Det er ikke noe poeng å sparke andre som ligger nede, eller være et lodd på andres føtter. Er det det det vil si å være en Kristi etterfølger?
Hehe. Men ingen skjønar at eg var ironisk?? SJØLVSAGT bør ein vere raus med å rose kvarandre. Det står til og med i Bibelen. Ein skal byggje kvarandre opp og kappast om å heidre kvarandre.
Eit viktig poeng er imidlertid det fylgjande (dvs. eg trur det er litt viktig): Det er bra å gje ros for ting folk gjer, til dømes "Du var så flink til å synge i går" eller "Du er så flink til å mekke bil" etc.
Men også viktig er det å gje folk ros for at dei *er*, på sett og vis. Altså: "Eg tykkjer det er bra at du er her", "Eg set pris på deg slik som du er, med svake og sterke sider" etc. Utan å knyte det til konkrete handlingar eller konkrete positive sider. Og denne typen ros kan ein gje både i ord og handlingar. (I handling: Til dømes berre ved å velje å vere saman med personen, utan å stille krav.)
Takk for oppklaringen, Hallvard. Jeg trodde medisinene hadde gått deg til hodet. Ironi på internett, med bare bokstaver og ingen ansiktsuttrykk er veldig vanskelig ;-).
Jeg er veldig enig med deg i det siste der. Jeg vil også tillegge en ting, som er veldig viktig både i barneoppdragelse og i forhold. Det er det at man ikke forteller den andre at han/hun ER noe. Et barn ER ikke slemt. Han/hun gjør en slem HANDLING ("Det var slemt gjort", ikke "Nå var du slem")! Eller, han hun ER ikke frekk, men SA en frekk ting. Det er så viktig at man ikke forteller andre hva de ER, for det at man blir det dersom man hører det nok ganger, er faktisk sant.
Mm. Heilt samd. (Og det er ikkje ironi ein gong :) )
Legg inn en kommentar