Vi var på vei til t-banen for å hente bilen (som har hatt en tur på verksted grunnet knekte støtdempere), og ved utgangen til Fjellhaug ble Svein Jarle stående. Øynene lyste av glede, og vi måtte bare ta en liten stopp der.
"Åhhh, DET var en stor is..." sier han.
Han blir stående og se på den med lengsel omtrent et halvt minutt, før han utbryter,
"Den vil jeg ha!"
Så tar han isen. Og sannelig var det en stor is.
På vei til t-banen var det nok mange som misunte han den isen, for det var ikke få som snudde på hodet, da Svein Jarle kom gående med sin store is.
Selv om det var kuldegrader ute, hjalp ikke det noe særlig da vi kom på t-banen. Isen begynte å smelte...
Isen tok sin siste reise på denne t-banen. Turen for isen endte på Risløkka stasjon, etter at den falt i gulvet med et brak, og endte opp som isbiter over hele t-banevognen. Da var det bare å forte seg å sparke ut alle spor av stor is.
Likevel var det ikke alle spor som ble slettet. På neste stasjon kom det på en eldre dame, som overrasket spurte sin reisekamerat,
"Hvorfor er det isbiter over alt her? Det ser ut som om noen har knust en kjempe-is!"
Vi bare forholdt oss rolige, og gikk av på neste stopp.
3 kommentarer:
Dette var ein morosam post! Eg var nyleg på besøk til nokre vener av Kjetil, på pokerkveld. Mannen i huset, ein psykolog, hadde vore på skitur med sambuaren. På vegen hadde han også sett ein slik svær istapp. Han tok den med, la han i bagasjerommet på bilen, og sette han utfor huset. Menn og is, altså. :P
Hvis dette var min kjæreste, tror jeg nesten at jeg ville blitt sjalu på isen på det midterste bildet. Jeg vet ikke om jeg vil vite hva han egentlig driver med, men jeg håper at det ikke er det det ser ut som...
hahahaha
Legg inn en kommentar