"Nei... Dette var ikke så lurt... Jeg burde ikke gjort det! Nå må jeg ikke spise mer. Jeg må spare til de andre kommer hjem. Det er jo ikke så mye mat!"
Denne setningen ble gjentatt omtrent femti ganger i løpet av 30 minutter. Hun hadde én middagsposjon, og meningen var at den skulle spises. Derfor måtte jeg stadig svare at det ikke var noen som kom i dag, så maten trengte man ikke spare. Den var hennes, helt og fullt.
Det rare var at jeg etterhvert begynte å føle meg som den som var utenfor. Her var det kyr som ventet på å bli fóret, familien kom snart hjem, og huset skulle vaskes. Og her satt jeg, som en skygge i denne verden, og fortalte henne at hun ikke skulle spare noe. Det var hennes mat, for det var bare oss to som skulle spise.
Jeg fikk følelsen av at jeg var den delen av verden som bare var oppspinn. Som om jeg var den lille djevelen på skulderen som fristet henne til å spise opp all maten, som fikk henne til å sitte inne mens kyrne sto i regnet uten fór, og som fikk henne til å komme inn igjen i stedet for å gå ut og lete etter mannen - hun hadde jo ikke sett ham på mange dager!
Det er en merkelig følelse å føle seg utenfor verden. Å føle seg som en stemme i hodet til en annen. Bare ved fysisk kontakt, en klapp på ryggen eller en arm rundt skuldrene, oppdaget hun at jeg ikke bare var en stemme, men at vi begge var på samme plass. Uten armen, var jeg bare en ekstra tanke, en som skapte dårlig samvittighet ved å trigge ønsker som var upassende og egoistiske.
Det var som å være på andre siden. Dersom Sczhisofrene menneskers fantasifoster kunne fortelle oss hvordan de opplevde det å eksistere, ville de nok kanskje følt det på denne måten.
(Personen i innlegget er fiktiv, og bygger bare på tanker jeg har gjort meg i møte med demente personer)
1 kommentar:
Interessant og velskrevet tankevekker! Takk!
Legg inn en kommentar