Åtte timer på hjul, litt post, og en sovepose

En dag oppdaget jeg til min store forskrekkelse at juli snart var forbigått (mer eller mindre i stillhet), og UL nærmet seg med stormskritt. Nå er togbillett bestilt, og dersom jeg tømmer skapet mitt ned i en koffert, vil jeg sikkert ha nok klær for fire ULer... Men da jeg kom til å tenke på døgnets mørke timer (som på denne tiden av året egentlig bare er mindre lyse enn dagen), kom jeg på at soveposen lå godt og trygt i et skap i Oslo.

Ettersom mitt sommerparadis ligger i et byggefelt i Grimstad (mors og fars residence), var det godt og vel fire timer med buss mellom meg og aktuelle sovepose... Dritt, tenkte jeg med meg selv. Det var langt for en sovepose.

Selvfølgelig kunne jeg lånt en av de fastboendes, men problemet når man er sysselsatt i studiebyen, er at man ikke lenger kan bestemme helt selv når man skal besøke forfedrene, fordi verden regner med en. Derfor vil turen, for meg, gå direkte fra UL og til Tigerstaden. Dermed kan jeg ikke få levert tilbake soveposen på en stund - tenk om forfedrene skulle finne på å sove i telt i hagen?!

Heldigvis for meg fant jeg ut, etter en samtale med omsorgsfulle foreldre om mine søvnproblemer under UL, at de skulle nordover for å besøke enda eldre forfedre - fars foreldre. Derfor skulle de likevel innom Oslo, og jeg kunne sitte på inn, om jeg ville.

Med det ble min dagstur til Oslo et faktum, og kl. 9 tirsdag morgen begynte min ferd til hovedstaden for å hente en sovepose, og for å tømme en overfylt postkasse - jeg fikk sjokk da jeg åpnet den, og nesten 20 regninger ramlet ut. Heldigvis var bare halvparten til meg!

Tilbake i Grimstad, etter fire timer i bil med svette brødre på hver side, og fire timer i buss, med svette medpassasjerer, er både jeg, toget, kofferten OG soveposen klare for UL.

Det eneste som mangler nå, er at bedøvelsen etter mitt første hull, nå bare en fylling, skal gå ut...